#hookedonlife

Andre etappe, Costa Rica

Fase to av reisen er i gang, det har gått en måned og jeg befinner meg like utenfor turistbyen Jaco, på Costa Ricas vestkyst. Jeg har vært her nøyaktig en uke, og har hatt masse tid til å se tilbake på starten på reisen. De første dagene føles nå fryktelig lenge siden nå, dagene der jeg opplevde ett temperaturskifte fra minus femten i Oslo  til førti pluss i Buenos Aires, og hostellet jeg bodde på hadde kun en skarve takvifte å by på som trøst – i ett knøttlite rom som ble delt med 3 andre. Varmen var uutholdelig, men motet var på topp så minnene er i grunn bare fine.

Men etter 4 uker med stadige hendelser, turistattrakasjoner, nye ting å se hver dag, markeder, merkesteder, poppis-strender og mennesker var det godt å komme hit. Byen er ett turisthull med en egen “Amerika sone”, men hostelet jeg bor på, som føles mer som ett stort kollektiv, ligger en 5-6 minutters sykkeltur unna sentrum, skjermet for byens støy.

Jaco, Costa Rica

Jaco, Costa Rica

Vertene, Evan og Francesca som er fra henholdsvis USA og Belgia er uformelle og rolige mennesker som lever etter prinsippet om at trenger du noe så spør; og de hjelper deg så gledelig. Ellers får du styre deg som du selv helst vil, enten det er i form av å ta en dukkert i bassenget, rusle de 80 metrene det er ned til stranden, lære å surfe, meditere eller tøye på yogahemsen –  eller om du vil; låse deg inne på rommet ditt og lese en bok. Det føles utrolig fritt, og var akkurat det jeg både trengte og søkte. For denne fasen, en måned i Costa Rica, var planlagt brukt til dette; finne ro, skrive, trene, ha tid til å lage god mat – og den første uken har bydd på alt dette. Jeg står opp, drikker litt kaffe og drar og trener. Så handler jeg gjerne litt på supermarkedet før jeg balanserer handleposene på rattet på sykkelen tilbake til hostelet, hvor 5 hunder og en katt sitter og venter, og der de andre gjestene stort sett har våknet og sitter og spiser.

Og opp til flere ganger har jeg nesten brutt ut i høy latter på denne veien hjem fra morgenøkten, der jeg balanserer dagligvarer på en altfor liten og veldig gammeldags sykkel.

En av fem sykler som hostellet låner ut til gjestene

En av fem sykler som hostellet låner ut til gjestene

Endorfinene og frihetsfølelsen er så sterke! Og enkelte kvelder har hjertet nesten boblet over av ømhet ved synet av de vakreste solnedganger over Jaco-stranden, og ganen har frydet seg over fersk mango, melon, papaya og kokosnøtter til mellommåltid. Og for å ikke snakke om kroppen: som får masse søvn og god, sunn, hjemmelaget mat så og si hver dag. Jeg unner alle å ha en sånn uke for seg selv; som den reklamen der Doffen hadde dævva, men morens iherdige forsøk på å  overbevise om at “han har dratt til ett sted for å lære hvordan det er å ta vare på seg selv…” I så måte føler jeg meg litt som Doffen nå (ikke dau, altså, men ivaretagende overnfor meg selv) og det er en nydelig følelse.

Samtidig lyver jeg hvis jeg sier at det bare er en dans på roser…

For med ro så rekker man også å tenke, kjenne etter, føle, savne. Og savnet begynner å melde seg veldig nå. Jeg reiste fra en nokså “ny” kjæreste, og det å skulle fortsette å bli kjent over ustabile skypeøkter er ikke alltid bare-bare. Og det å se henne, uten mulighet til å ta på, klemme og stryke på er en prøvelse. I tillegg kommer det tanker om reisen, hva man så for seg, hvordan den har blitt, hvorfor man tok valget om å dra. Og jeg har fått meg plutselige overraskelser i form av å huske ting som har skjedd for lenge siden, som jeg trodde var bearbeidet, men så har en lukt, en smak eller ett syn bragt det tilbake. Da savner man de nære vennene, de som kjenner deg best og som vet akkurat hva du trenger. Men jeg er alene, og i forigårs toppet det hele seg litt for en ung blond stril på tur. Med kombinasjonen PMS fra helvete, en aldri så liten (og det jeg antar var en) malariamedisin-depresjon i tillegg til det tidvise suget etter å ha sluttet med alle former for nikotin så brast det litt for meg. Vanligvis har jeg vært ok med de uvanligheter som at dopapiret ikke skal i do, men kastes i bøtten ved siden av (ja, også når du har gjort nr 2), at vannet kan drikkes, men smaker herk, at internett fungerer litt sånn når den vil og at strømmen plutselig bare kan forsvinne… Men ikke nå. Alt jeg ville var hjem til gode gamle Norge, med brunost og regn og Go` morgen yoghurt som man kan plukke rosinene ut av! Det endte med at kjæresten fikk seg en ufortjent overhaling (unnskyld!) og øynene måtte skjules bak mørke solbriller før jeg rømte til stranden og blandet salte tårer med sjøvann.

Solnedgang på Playa Jaco

Solnedgang på Playa Jaco

Heldigvis, om man tar to av tre faktorer ut av ligningen, så kjennes ting mye bedre her jeg sitter på en kafe og skriver, mens noen arrogante amerikanere diskuterer hvorfor USA er så mye bedre en alle andre land til sammen – uansett, alltid. Og selv om det sikkert er litt slemt, så gleder jeg meg over at jeg ikke er arrogant amerikaner. Eller bare amerikansk.

Det jeg prøver å si er vel at ting er akkurat som de skal og må være. På godt og vondt. Og på mange måter var det akkurat dette jeg hadde ønsket meg ut av denne reisen. Jeg opplever så mye, både alene og sammen med andre mennesker som kommer innom i livet mitt. Jeg tar alle avgjørelser selv, noe som skaper mestringsfølelse og styrke. Jeg får trent opp egen dømmekraft og beslutningsevne, og jeg utfordrer meg selv på nye ting, store og små, hver eneste dag.

Gårsdagens utfordring; ziplining

Gårsdagens utfordring; ziplining

Det er ikke alltid jeg er like høy i hatten, men jeg er her, jeg gjør dette og selv om savnet er enormt sterkt akkurat nå, så går tiden fort… En måned har gått, tre gjenstår! Hurra og takk for nå fra Costa Rica!

Tags: , , , , , , , , ,

Sorry, the comment form is closed at this time.