Du skal være mot andre som du vil andre skal være mot deg… Eller?
Hva skjedde med oss? Hva skjedde med selvfølelsen, selvtilliten, egenverdet og egenkjærligheten? Hva skjedde med å være mot seg selv som vi er mot andre? Noe viktig har gått i glemmeboken, tror jeg. I vår streben etter lykke har vi misforstått og falt for fristelsen til å tro at det å være lykkelig er det samme som å være perfekt. 
I løpet av de siste månedene har jeg møtt en del folk. På den vanlige jobben (jeg har reist litt), i jobben på Sats, på kurs, på nett, på utesteder og via venner. Og det er litt skremmende å se den sammenhengen jeg ser. Ikke fordi det er noe galt i det, jeg tror nemlig og heller tvert i mot at normalen er sånn nå til dags, men det er jævlig sørgelig. Vi har rett og slett mistet troen på oss selv, og for inntil ett par år tilbake trodde jeg at jeg var alene. Men nei. Nå popper det opp folk med nøyaktig samme utfordringene som jeg tidvis har hatt; og det skjer på løpende bånd. Jeg er ganske åpen selv, om alt fra matvaner til følelser, og tror det appellerer til andre slik at jeg møter mye åpenhet tilbake. Det er en god ting synes jeg, nesten alltid. Men de jeg møter som tilsynelatende trygge, tøffe, bunnsolide mennesker, viser seg å ikke være helt der likevel. For ved nærmere ettersyn så virker det som om de fleste har glemt den viktigste av de aller viktigste menneskene i sitt eget liv: nemlig seg selv.
Vi evner faen meg ikke å unne oss selv det beste! Vi har blitt selvdestruktive, selvpinende, samvittighetsfylte skygger av vårt potensielle jeg. Og det verste av alt? Vi kaller det å være lykkelige. For på papiret er vi det. Vi har en fin jobb, en smart bil, en pen kjæreste (og om ikke han/hun er pen så er han/hun sååå snill) og kanskje verdens søteste baby. Vi har gode viner i skapet, pent service i skuffene, smak for det litt uvanlige (seriøst, tang er ikke veldig godt selv om det serveres fint dandert på en håndlaget tallerken på siste skrik av sushirestauranter). Men lytter man litt og hører hvordan ting står til, sånn uten å snakke materialistiske ting, så kommer det frem:
Flere av de jeg har snakket med er i forhold som ikke gir dem noe annet enn tankespinnerier og vondt i magen. “Men jeg er OK altså, jeg skjønner jo at trening/vennene/familien/jobben/studiene er viktig”. Enda flere sitter i en jobb som stresser ræven av dem, og som de vet de er overkvalifisert for, eller bare ikke brenner for, men uten evne til å si fra eller å velge det kanskje litt mindre “perfekte” alternativet. Alternativet som til gjengjeld ville gitt pur livsglede og entusiasme. For oppi alt så skal vi være så hyggelige, ansvarsfulle. Ja, vi skal være som tomme brønner som bare venter på å bli fylt med andres gleder og sorger. Uten å kjenne etter hva vi selv føler for.
Og så utagerer vi, mister kontrollen litt og skylder på fylla, søvnmangel eller omstendigheter. Noen utagerer seksuelt, gjerne på kryss av “normale” alders og legningsgrenser. Andre igjen drikker 2 flasker rødt på en tirsdag og kaller det “ett glass vin”, eller vi bare fyller dagene med kaffeavtaler og hører på andres problemer for å slippe å ta hensyn til våre egne, og så går vi hjem og forteller oss selv hvor lykkelige vi er. Jeg har det så bra nå, vennene mine stoler på meg, jeg har draget og jeg har ett sosialt liv.
Jeg tror vi ble for rike, og jeg tror vi ble det for fort. Fokuset endret seg, og vi utfordres ikke lenger på samme måte som før, alt er så tilrettelagt at når vi finner noe å klage på (bussen er hele 4 minutter for sein) så ødelegger det hele dagen og da skal vi saksøke ruter. Vi mestrer ikke selv lenger, fordi vi får hjelp til alt, vi kan bare ringe ett 800 nummer eller Google det. Og så blir vi verdensmestre, men husker knapt noen av tingene vi har lest 3 dager senere. For vi trenger ikke huske noe, alt står jo der. Vi skynder oss på trening etter jobb og sjekker inn – og helst ut igjen, men ikke før 2 timer senere, sånn at alle kan se hvilken turbo/hardcore økt vi har hatt. Bare at det vi ikke sier noe om er at vi sjekket inn allerede på parkeringsplassen og utsjekkingen ble foretatt fra cafeen ved siden av. Etter å ha spist en kjempesunn Cæsar salat, men den kan det ikke postes bilde av før om 20 minutt. Vi har lurt oss selv, og vi har lurt oss selv grundig. Og oppi det hele så skal vi være bestevenn, småbarnsforeldre (noen av oss i alle fall), god kollega, dyktig fagperson, vi skal være lykkelig og vi skryter gjerne av at vi ikke har det helt ryddig hjemme. For det er det som er å være lykkelig nå til dags. Kontrollert, men med evne til å “skeie ut litt”
Men så kommer det nesten absurde i det: ovenfor hverandre er vi klipper. Jeg glemmer mine sorger og tar heller over dine. Så jeg kan føle meg crappy fordi naboens hund er syk, og plutselig sitter jeg der og googler veterinærer i Oslo i stedet for å bestille den legetimen jeg har trengt en stund. Og så avlyser vi meditasjonskurset, det eneste som faktisk byr på litt egentid og ro fordi vi, ironisk nok er så stresset. Vår egen samvittighet spiser oss opp innvendig når vi egentlig har lyst å takke nei til å gå på kafe med en venninne vi er så utrolig glad i, men så er vi slitne og kunne trengt en alenekveld. Men vi går på kafe, og ender opp med å bare være 20% tilstede, sier de rette tingene og så går vi fra hverandre og sier “dette var sååå koselig, vi må gjøre det igjen snart”…
Jeg vet at jeg generaliserer og trenden er (dette har jeg faktisk kildesjekket, men husker ikke hvor) faktisk at vi er i ferd med å endre fokus igjen – til de indre verdiene, lykken, egen ro i kropp og sjel. Og jeg er så glad for akkurat det. For jeg vil ikke ha det sånn, og heldigvis for meg skjer det sjeldnere og sjeldnere. Jeg tør nemlig oftere enn innimellom å sette meg selv først nå. Jeg er ikke så streng med meg selv lenger, jeg dømmer meg ikke like hardt når jeg begår en feil, og jeg vet at vennene mine setter mer pris på at jeg dropper å komme fremfor å være fysisk tilstede, men ikke mentalt. Men det er en prosess.
Du skal være mot andre som du vil andre skal være mot deg. Det er en fornuftig setning. Bare ikke glem deg selv helt av den grunn. Vi er alle perfekt skapte skikkelser med livets rett – og vi fortjener faktisk å ha ro i sjelen. I alle fall gjør jeg det. Yeah I said it!
Follow
