Formidler av livets historier…
Som følge av mangel på tid i småbarnsfasen til å skrive lange artikler og saker, ble Kvardagstankar til på Instagram. Her kan du lese korte og noen lengre dikt, fra min hverdag som alt fra tvillingmamma, kjæreste, mangfoldsentusiast, foodie og mye, mye mer:
https://www.instagram.com/kvardagstankar/
Saken ble opprinnelig publisert i Marsteinen, lokalavis for Austevoll kommune, og Altså magasin (link):
Livet på reisefot er uvant, rart, morsomt, spennende og rett og slett en fornøyelse. Det var en ganske tung avskjed på OSL for en uke siden, med snørr, tårer og klump i magen. Men vel vitende om at dette er viktig – og at jeg har min kjæres fulle støtte kom jeg meg omsider gjennom sikkerhetskontrollen, om enn litt
snufsete. Nervene var i helspenn, nå skulle det skje. Og så skjedde det. I det jeg gikk inn i flyet som skulle ta meg, først til Istanbul, så via Sao Paulo og videre til BA, tok roen i meg overhånd. Jeg innså at dette fikser jeg, jeg klarer faktisk å gjennomføre dette og det aller beste ved det er at jeg følger hjertet. Jeg følger hjertet i kanskje den viktigste avgjørelsen jeg har tatt noen gang, og det føles så utrolig riktig, så bra og så sunt. Og underveis har jeg fått små og store tegn fra omverdenen på det samme. I form av en sukkerpose på en kafe, eller en tagget vegg på ett gatehjørne…
For sannheten finnes i klisjeene gjerne, og de finnes det nok av – i Buenos Aires så vel som i Oslo, og sikkert ellers i verden også.
Jeg leste nylig en bok, Tusen strålende soler. Boken fikk jeg av en nær og god venninne, og om det var hennes ønske at jeg skulle lese akkurat denne boken på reisen min eller ikke vet jeg ikke. Men også boken handler om å finne sin egen verdi – og unne seg selv litt. Og det er vel det dette handler om for meg. Å unne meg litt, unne meg noe jeg har drømt om lenge, men aldri prioritert fordi det var så mange andre “viktigere” ting å gjøre først.
Ikke alle trenger å reise. Det jeg føler jeg gjør nå, kan sikkert gjøres på ti tusenvis av andre måter. I form av å begynne å trene, skifte jobb, studere eller våge å starte det prosjektet eller kanskje plukke opp en gitar og synge på åpen mic ett eller annet sted. Men gjør det – ikke vent, ikke utsett det. Ikke fordi det kanskje er for seint i morgen (selv om det kan det jo i verste fall være). Men fordi det er så VERDT det. Det gir så mye, og gjør så mye. Og jeg unner alle å oppleve den følelsen jeg sitter med akkurat nå. Til tross for 11 nye kløende myggstikk, til og med!
For med beina på bordet, en iskald øl på bordet foran meg, Bob Marley på høytalerne ut i den deilig kjølige resepsjonen, og viten om at jeg er akkurat der jeg skal være, akkurat nå, så kjenner jeg på følelsen av å være helt fri. Og det er det eneste som gjelder, akkurat her, akkurat nå…
I løpet av de siste månedene har jeg møtt en del folk. På den vanlige jobben (jeg har reist litt), i jobben på Sats, på kurs, på nett, på utesteder og via venner. Og det er litt skremmende å se den sammenhengen jeg ser. Ikke fordi det er noe galt i det, jeg tror nemlig og heller tvert i mot at normalen er sånn nå til dags, men det er jævlig sørgelig. Vi har rett og slett mistet troen på oss selv, og for inntil ett par år tilbake trodde jeg at jeg var alene. Men nei. Nå popper det opp folk med nøyaktig samme utfordringene som jeg tidvis har hatt; og det skjer på løpende bånd. Jeg er ganske åpen selv, om alt fra matvaner til følelser, og tror det appellerer til andre slik at jeg møter mye åpenhet tilbake. Det er en god ting synes jeg, nesten alltid. Men de jeg møter som tilsynelatende trygge, tøffe, bunnsolide mennesker, viser seg å ikke være helt der likevel. For ved nærmere ettersyn så virker det som om de fleste har glemt den viktigste av de aller viktigste menneskene i sitt eget liv: nemlig seg selv.
Vi evner faen meg ikke å unne oss selv det beste! Vi har blitt selvdestruktive, selvpinende, samvittighetsfylte skygger av vårt potensielle jeg. Og det verste av alt? Vi kaller det å være lykkelige. For på papiret er vi det. Vi har en fin jobb, en smart bil, en pen kjæreste (og om ikke han/hun er pen så er han/hun sååå snill) og kanskje verdens søteste baby. Vi har gode viner i skapet, pent service i skuffene, smak for det litt uvanlige (seriøst, tang er ikke veldig godt selv om det serveres fint dandert på en håndlaget tallerken på siste skrik av sushirestauranter). Men lytter man litt og hører hvordan ting står til, sånn uten å snakke materialistiske ting, så kommer det frem:
Flere av de jeg har snakket med er i forhold som ikke gir dem noe annet enn tankespinnerier og vondt i magen. “Men jeg er OK altså, jeg skjønner jo at trening/vennene/familien/jobben/studiene er viktig”. Enda flere sitter i en jobb som stresser ræven av dem, og som de vet de er overkvalifisert for, eller bare ikke brenner for, men uten evne til å si fra eller å velge det kanskje litt mindre “perfekte” alternativet. Alternativet som til gjengjeld ville gitt pur livsglede og entusiasme. For oppi alt så skal vi være så hyggelige, ansvarsfulle. Ja, vi skal være som tomme brønner som bare venter på å bli fylt med andres gleder og sorger. Uten å kjenne etter hva vi selv føler for.
Og så utagerer vi, mister kontrollen litt og skylder på fylla, søvnmangel eller omstendigheter. Noen utagerer seksuelt, gjerne på kryss av “normale” alders og legningsgrenser. Andre igjen drikker 2 flasker rødt på en tirsdag og kaller det “ett glass vin”, eller vi bare fyller dagene med kaffeavtaler og hører på andres problemer for å slippe å ta hensyn til våre egne, og så går vi hjem og forteller oss selv hvor lykkelige vi er. Jeg har det så bra nå, vennene mine stoler på meg, jeg har draget og jeg har ett sosialt liv.
Jeg tror vi ble for rike, og jeg tror vi ble det for fort. Fokuset endret seg, og vi utfordres ikke lenger på samme måte som før, alt er så tilrettelagt at når vi finner noe å klage på (bussen er hele 4 minutter for sein) så ødelegger det hele dagen og da skal vi saksøke ruter. Vi mestrer ikke selv lenger, fordi vi får hjelp til alt, vi kan bare ringe ett 800 nummer eller Google det. Og så blir vi verdensmestre, men husker knapt noen av tingene vi har lest 3 dager senere. For vi trenger ikke huske noe, alt står jo der. Vi skynder oss på trening etter jobb og sjekker inn – og helst ut igjen, men ikke før 2 timer senere, sånn at alle kan se hvilken turbo/hardcore økt vi har hatt. Bare at det vi ikke sier noe om er at vi sjekket inn allerede på parkeringsplassen og utsjekkingen ble foretatt fra cafeen ved siden av. Etter å ha spist en kjempesunn Cæsar salat, men den kan det ikke postes bilde av før om 20 minutt. Vi har lurt oss selv, og vi har lurt oss selv grundig. Og oppi det hele så skal vi være bestevenn, småbarnsforeldre (noen av oss i alle fall), god kollega, dyktig fagperson, vi skal være lykkelig og vi skryter gjerne av at vi ikke har det helt ryddig hjemme. For det er det som er å være lykkelig nå til dags. Kontrollert, men med evne til å “skeie ut litt”
Men så kommer det nesten absurde i det: ovenfor hverandre er vi klipper. Jeg glemmer mine sorger og tar heller over dine. Så jeg kan føle meg crappy fordi naboens hund er syk, og plutselig sitter jeg der og googler veterinærer i Oslo i stedet for å bestille den legetimen jeg har trengt en stund. Og så avlyser vi meditasjonskurset, det eneste som faktisk byr på litt egentid og ro fordi vi, ironisk nok er så stresset. Vår egen samvittighet spiser oss opp innvendig når vi egentlig har lyst å takke nei til å gå på kafe med en venninne vi er så utrolig glad i, men så er vi slitne og kunne trengt en alenekveld. Men vi går på kafe, og ender opp med å bare være 20% tilstede, sier de rette tingene og så går vi fra hverandre og sier “dette var sååå koselig, vi må gjøre det igjen snart”…
Jeg vet at jeg generaliserer og trenden er (dette har jeg faktisk kildesjekket, men husker ikke hvor) faktisk at vi er i ferd med å endre fokus igjen – til de indre verdiene, lykken, egen ro i kropp og sjel. Og jeg er så glad for akkurat det. For jeg vil ikke ha det sånn, og heldigvis for meg skjer det sjeldnere og sjeldnere. Jeg tør nemlig oftere enn innimellom å sette meg selv først nå. Jeg er ikke så streng med meg selv lenger, jeg dømmer meg ikke like hardt når jeg begår en feil, og jeg vet at vennene mine setter mer pris på at jeg dropper å komme fremfor å være fysisk tilstede, men ikke mentalt. Men det er en prosess.
Du skal være mot andre som du vil andre skal være mot deg. Det er en fornuftig setning. Bare ikke glem deg selv helt av den grunn. Vi er alle perfekt skapte skikkelser med livets rett – og vi fortjener faktisk å ha ro i sjelen. I alle fall gjør jeg det. Yeah I said it!
For ca. ett år siden ble jeg spurt av senterkoordinator på Sats Nydalen om jeg kunne tenke meg å ha morgentimer på spinning. Jeg hadde aldri trent før klokken 10 noensinne før, med unntak av en og annen gymtime kanskje, men stort sett så lå de sist på dagen ved de skolene jeg gikk på. Og halv sju er uansett i tidligste laget, det er jo faktisk lenge før til og med fuglene fiser (som pappa sier). Men morgenfuglene på Sats fiser avgårde på en helt annen måte, og jeg tror faktisk jeg kan si at det har endret livet mitt – på mange måter.
Etter å ha solgt bilen (jeg og min Donna Karan skilte lag i august i år, hun tapte kampen mot min reiselyst og er nå erstattet med penger på bok som skal gå til jorden rundt reise, mens hun befinner seg i Hamar området) har jeg stått opp klokken 04.55 så og si hver mandag og onsdag for å rekke 37 bussen 05.35, for så å holde denne morgentimen på Nydalen fra 06.30. Jeg har tidligere beskrevet den magiske bussturen fra Harald Hårdrådes plass til Nydalen T, og det er det samme nesten hver gang. Og den lille spaserturen fra busstoppet og bort til senteret, med søvn i øynene, kaffekoppen (en gul med rosa lokk som jeg fikk i bursdagsgave) i hånden og bagen over skulderen. Du føler deg flink bare av å bli sett, om du blir sett, så tidlig.
Og så velkomsten. Sats Nydalen skal ha for sine ufattelig flinke resepsjonister. De hilser alltid, hver gang, hele dagen, dagen lang, og ønsker god trening med oppmuntrende stemme og genuine smil – ekstra genuine på morgenen. Og de deler ut pulsbelter og timelapper, selger vann, havregrøt og sokker til de som har glemt ett ekstra par (les: jeg har gjort det 3 ganger på 3 uker). Men tilbake til velkomsten. Den er varm og ekte – og jeg tror at sånne folk er de som får folk til å orke.
Så er klokken der, 06.20. Jeg kommer inn i salen, på sokkelesten (jeg har nemlig også gått på tryne på det glatte gulvet foran full sal en gang – og man lærer tross alt av sånt), hilser på de som allerede sitter på sykkelen (!) og starter opp: prosjektorer for visning av pulsmålere, vifter, lys og lyd. Det er 10 deilige minutter halvsovende, men halvvåken. Folk kommer tuslende inn, lave stemmer, smale smil. Men alle har den lille gnisten i blikket. En slags blanding av litt frykt, forventning og stolthet. Sykler stilles inn, vi har alle vår måte, sko strammes, treningstrøyer rettes på, håret samles i strikk på jentene med lange lokker. Døren lukkes, musikken startes og vi er i gang. Og det er helt forbanna fantastisk. Vi vekker kroppen i løpet av de 7-8 første minuttene av timen, blir varme, pulsen stiger og så starter vi på første etappe. Låt for låt, minutt for minutt. 
Dette får jeg lov til å sitte og observere og være med på. HVER ENESTE mandag og onsdag. Og klart jeg er lei vekkerklokken, klart jeg blir irritert når bussen er litt sein eller kaffen ikke var varm nok, når jeg har glemt sokker eller når jeg innser at det er utelukkende (nesten) opp til meg å få disse menneskene i gang. De stoler på meg, de forventer at jeg skal levere… Men de gjør det enklere enn det kanskje virker som. Denne så og si faste og trofaste gjengen kommer tilbake, gang etter gang. De ler av de dårlige vitsene mine, og uten at de vet det fungerer de som mine personlige psykologer alle som en, som motivatorer, som inspirasjon, som gledesspredere. Enda jeg er den eneste som har betalt for å møte opp. Og når finalelåten dundrer ut av høyttalerne og jeg truer de til å være både Marit Bjørgen, Hulken, Rocky og Supermann. Ja da gir de jernet, alt de har. Hver gang.
Om 2 måneder slutter jeg på Sats. For denne gang. Som med Donna Karan (bilen, om det skulle være noen tvil, skiltet var DK, derav Donna Karan), så må jeg overlate denne gullgjengen til noen andre. Men jeg kommer nok tilbake, og da håper jeg av hele mitt hjerte at det blir halvsjutime igjen. For dere er best og dere gir meg verdens beste start på dagen, hver gang. Hver eneste sabla gang.
– Merete
(Tommy Halvorsen – Halvorsenfrahjertet)
Men jeg snakker selvsagt om noe annet.
Jeg snakker om drømmen om å drive med noe jeg virkelig, virkelig brenner for. Drømmen som har forespeilet seg litt som en umulighet frem til nå. Jeg har ikke visst hva jeg har villet. Men jeg tror ikke alltid man kan vite… Så, nesten litt på slump, etter en så vidt gryende ide som fortsatt ikke er helt kjønnsmoden, fikk jeg hjelp til å kjøpe ett domene, laget hookedonlife – og det at du sitter å ser på det nå betyr at drømmen absolutt lever.
Mitt ønske er å få formidle, dele, skape innsikt, forståelse, kanskje provosere, åpne øyne, men mest av alt berøre mennesker, enten med historier fra eget liv, eller ved å presentere andres. Og noen forteller meg at jeg evner å gjøre dette ved hjelp av skjerm og tastatur… Så får vi se, men en ting er i alle fall sikkert: NU KÖR VI! Og de som vil får være med! Det stilles ikke mange krav heller;
Dersom du har lest “Om; hookedonlife“ vet du at dette nettstedet skal ha rom for alle livets øyeblikk, på godt og på vondt. Det skal være de ekte øyeblikkene, fortalt av mennesker som finnes, men som ikke nødvendigvis er stjerner på en kjendishimmel eller professorer i kjemi og fysikk. Det skal handle om hverdagsheltene, hverdagstaperne, de som prøvde og ikke fikk det til og som er ok med det, men også de som aldri gav opp og nådde toppen til slutt.
Det skal handle om skjebner. Gode og ikke fullt så gode, men om hvordan man likevel klamrer seg fast. Det skal rett og slett handle om dette vakre fenomenet Livet.
146 følgere på facebook på under 3 døgn, statistikkene viser tresifrede besøkstall og hookedonlife har fått en pangstart!
Så TAKK, takk for at dere gjør drømmen min virkelig, det betyr så uendelig mye! Jeg lover med hånden på hjertet å gjøre mitt beste for at dere skal få masse igjen for å følge med.
– Merete
Blant annet Sara, som er hekta på kreftsaken, Pia som har vært i Kina ett halvt år for å lære kinesiske barn engelsk, Frida, med sin sterke historie som har tatt valget om å dra til Ghana, utelukkende for å hjelpe de som trenger det der, og Jeanette, som er fullstendig hekta på ekstremsport!
Følg med og bli rørt, inspirert og glad! Dette er tøffe damer, folkens 🙂
God uke så lenge!
Som alle nettsteder med respekt for seg selv er nå også hookedonlife på facebook! Lik siden og følg med, du kommer til å bli…. hekta 🙂 
Follow