#hookedonlife

Eg heiter ikkje Merete…

I en tid, hvor min personlige mening er at store deler av hverdagsfokuset er helt feil, slår det meg at denne artikkelen, skrevet for mer eller mindre nøyaktig ett år siden var litt forut for sin tid. For meg, i alle fall.
Etter en del års streben med å lande i meg selv, fant jeg denne høsten for ett år siden ro, mens jeg var en måned i Spania på jobb – borte fra hverdagslivet. Jeg oppdaget en ro inne i meg selv, i min egen kropp, i mitt eget sinn. Jeg var så sliten av å kjempe. Kampen mot vekten fortsatte selv etter at en vellykket livsstilsendring hadde fått meg i ganske så bra form noen år tidligere. Men jeg måtte kjempe for å ikke “miste det” igjen. Kampen mot presset på jobb, kampen om å gjøre de riktige tingene i forhold til å være en god borger og medmenneske, ha nok tid til venner og familie, være sosial, samtidig få nok tid til meg selv. Og ønsket om å oppleve kjærligheten.
I dag virker det som man trener for å poste bilder av six-packen på instagram. Ikke for å oppnå helseeffekt eller glede. Man spiser sunt fordi man vil ha større muskler, ikke fordi det er bra for kroppen vår, og mange spiser økologisk fordi det er “in”. Jeg omgås nok noen av disse menneskene, men heldigvis er de aller fleste og nærmeste i min omgangskrets folk som ser litt forbi “hysteriet”. Misforstå meg rett, jeg mener ikke å dømme, “deg om ditt”! Men jeg, for min del, anser meg ferdig med å jobbe for å oppnå “noe” som liksom skal gjøre meg lykkelig. Enten det er penger, six-pack, status eller makt. Jeg dropper snarveien og går direkte for lykken, eller ikke en gang det blir riktig. Jeg jobber for ro. For det er det jeg trenger, for meg.  På veien trener jeg, og jeg spiser sunt fordi jeg får mer energi. Men jeg skeier ut. Jeg har fremdeles “pliktavtaler” når det har gått for lenge mellom gangene jeg ser en god gammel venn. Men jeg gjør det fordi jeg vet at når vi setter oss ned, så blir alt som før – og jeg får noe ut av det.
Jeg ønsker ikke at mine tantebarn skal vokse opp i en verden der “det bare er sånn” at man skal legge ned flere timer av døgnet på ting man ikke liker og får noe igjen for, fordi det er det som er “hot” på facebook og instagram. Men jeg ser at vi alle, inkludert meg selv, er produkter av tiden vi lever i. Og helt skinnhellig er det absolutt ingen som klarer å være. I alle fall ikke i kombinasjon med å ha ro.  I går møtte jeg en “gammel venn” igjen etter flere år, og umiddelbart var den samme gode, fortrolige tonen der igjen. Vi kommuniserte, fra hjerte til hjerte, sjel til sjel, og jeg tør påstå det var en fruktbar samtale for oss begge, som ble til ettertanke. Hun minnet meg om denne artikkelen, derfor deler jeg den igjen. Det er nemlig nok nå. Det holder å være oss selv. Og lykken er noe som jobber seg frem fra innsiden og ut, ikke motsatt vei. Det tror jeg Hanne ville skrevet under på også 🙂
 

Eg heiter ikkje Merete…

Jeg har blitt fortalt denne historien så lenge jeg kan huske, det vil si, det må ha skjedd rundt 1985 en gang, trolig det året eller det neste. Jeg er 4-5 år og jeg har sett Bobbysocks vinne Grand prix som det het den gang, og jeg er fan. Blodfan, i den grad man kan være det i så ung, pur alder.

Mamma og jeg er i banken, jeg rekker så vidt opp, men jeg plasserer haken på skranken og kikker på bankdamen. Hun er nydelig vakker, det husker jeg selv, resten er gjenfortalt. Og så sier hun til meg: «Så fine blå auger du har, Merete.» Jeg ser, i følge historien, på henne med litt krasst blikk og svarer lynraskt: «Eg heiter ikkje Merete, eg heiter Hanne Krogh!» Hanne

Kanskje det var ett vanlig tilfelle av å ha fått seg en barnsomsheltinne, eller kanskje jeg allerede den gangen kjente på behovet for å ikke være meg, men noen andre – fordi jeg selv ikke var helt bra nok…

At Hanne Krogh ble versjonen jeg valgte den dagen i banken, skjønner jeg i ettertid at ikke var helt tilfeldig. Jeg må ha forstått allerede den gang, i underbevisstheten, at denne damen var verdt å ha som heltinne.

Men så har tiden gått, 28 år for å være helt eksakt, og underveis har jeg vært mange andre varianter.  Riktignok varianter av meg selv, men kanskje ikke helt 100%…

Fortell meg hva jeg ikke er – og jeg forsøkte å bli det.

«Du er så følsom du, Merete», så jeg prøvde å være tøff, og klarte det til gagns. Så tøff at andre sa: «du ser så streng ut, Merete» og jeg bestemte meg for at jeg måtte begynne å smile mer. «Du gråter så mye»… så jeg lærte meg å svelge gråt og tårer og slapp ikke helt opp for dem igjen før i fjor.

Det er mange små historier, og de utgjør naturligvis sine kapitler i en lang bok- som også inneholder så utrolig mange vakre perler av hendelser, mens årene har gått.

Likevel, fasinasjonen for Hanne fortsatte. Jeg tror, i stor grad, fordi mamma døde og historien fra banken står så støtt som ett av de beste barndomsminne jeg har. Ikke bare selve hendelsen, men kjærligheten i mammas blikk og stemme hver gang hun ertet meg ved å fortelle den til Gud og hvermann i mange år fremover. Og hver gang jeg så Hanne på tv, på ett show, eller hørte henne på radioen, så fikk jeg tårer i øynene. Tårer som riktignok skjultes godt.

Så går tiden og en rekke hendelser gjør at jeg snubler borti meg selv, og finner noe. Ikke noe som noen har sagt at jeg ikke har, men noe jeg etter 32 år har innsett selv at jeg har lett etter – og manglet. Og det er stort.

Det skjer mye og det skjer fort, ballen ruller, hjulet spinner, hjertet fylles og plutselig befinner jeg meg, som følge av en rekke tilfeldige (eller ikke?) hendelser i en bil i Spania, på vei for å besøke nettopp Hanne Krogh.

 

«Hvilken versjon blir jeg i kveld?» tenker jeg, i frykt og med litt irritasjon. Jeg har jo funnet «bare meg», den ordentlige versjonen, vil ikke gå tilbake i det samme gamle sporet, noe som jo likevel kan skje oss alle, når man blir litt nervøs. Men jeg blir ikke nervøs, for jeg blir møtt av verdens nydeligste mann, Trygve. Han byr på seg selv, med lave skuldre og ett lurt smil og han ber om hjelp til én éneste ting, hjemmekinoanlegget. Jeg priser meg lykkelig for at jeg er gammel DJ og klarer faktisk å hjelpe. Trygve

Og så kommer Hanne, og det føles som hun har kjent meg i hundre år. Vi prater som om vi har pratet mange ganger før, deler historier, ser på bilder og drar i butikken og handler. Det flyter.

Det kommer flere gjester og praten går, fine folk, vakre og rørende historier, kvelden svinner og igjen sitter jeg og føler meg så uendelig takknemlig.

Takknemlig (og noe absurdpreget) for å ha fått møtt barnsomsheltinnen – 28 år etter, og det føles like stort. Takknemlig fordi det finnes så mange vakre mennesker i livet mitt, mange av dem helt nye bekjentskaper som har utgjort en stor forskjell. Takknemlig for at så mange av dem, som Trygve og Hanne, evner på en unik måte å få andre til å slappe av, være seg selv, føle seg sett. Og jeg føler meg plutselig lykkelig, fordi jeg innser at jeg heter ikke Hanne Krogh, jeg heter Merete og i ett øyeblikk nå, så ikke bare tror jeg, men jeg vet at det er faktisk mer enn bra nok.

 

Artikkelen ble første gang publisert på www.hunerhenne.no

Tags: , , , , , , , ,

Leave a Reply