#hookedonlife

Fra hekta på rus, til endelig fri – dette er historien om Anniken

En tidlig morgen i februar, satt jeg i bilen og skulle bare drikke opp kaffen min før jeg skulle trene innen jobb. Klokken var noen minutter over 6, og jeg satt som vanlig med telefonen i hånden og tittet på de siste oppdateringene på facebook. Det var morsdag. Plutselig kom jeg over noe som traff meg midt i magen og hjertet, og klumpen i halsen gjorde umiddelbart de tørre, trøtte øyne mine tårevåte.  Anniken, en bekjent fra hjemkommunen min hadde skrevet følgende:

”I dag er det morsdag. Dei siste åra har vært prega av dårlig samvittighet og skam over å ikkje kunna vera den mammaen eg ønskte å væra for jentene mine. Rusen tok over livet mitt og gjorde det umulig å strekka til slik dei fortjente og trengte. I dag vil eg tildele denne dagen til dei for at dei måtte vera sterkere enn dei burde, og så lojale som dei var for å holda skjul det som egentlig foregjekk. Dei trudde at hvis dei gjorde alt riktig, at eg kanskje slutta å drikka då. Å væra medavhengig har vert ein fryktelig belastning for dei flotte jentene mine. Dei var motivasjonen for å bli rusfri og dei er motivasjonen for å halda meg rusfri. Tusen takk for livet verdens beste døtre!!…

På andre siden av landet satt jeg og strigrein, og forstod plutselig litt bedre hvordan min egen mor måtte ha hatt det.  Jeg skjønte at kanskje Anniken og jeg også kanskje kunne ha godt av å prate sammen. Så, uten å egentlig tenke over det, sendte jeg melding og spurte om hun ville møte meg for en prat. I skrivende stund er det to dager siden vi satte oss ned, to bekjente, verken mer eller mindre, likevel bundet sammen i nesten like historier – bare fra forskjellig ståsted. Anniken kunne vært min mamma, forskjellen er at Anniken heldigvis overlevde – og dette er hennes historie.

Anniken var en sånn jente som alle visste hvem var, husker jeg. Hun var den tøffe, pene men samtidig skumle jenta i bygda. Hun var mye eldre enn meg, hun kjørte en gul og blå Yamaha moped og hun røykte og drakk. Dessuten var hun stor i kjeften, og de voksne syntes hun var en urokråke, en sånn som man var litt sjokkert over. På barneskolen fikk hun støtt og stadig med melding hjem, men det brød ikke Anniken seg om.

Ungdomstid

Ungdomstid

 

Nå i ettertid ser Anniken hvorfor hun var så tøff, hvorfor hun trosset de fleste voksne og ble likegyldig. Men den gang var det ingen som verken så eller forstod. Det var snakk på bygden om at pappaen til Anniken drakk, men det var bygdesnakk og de siste som fikk høre sånt var jo de det angikk. Selv om Anniken forstod at noe ikke var helt som hos alle andre. Hun husker en gang hun og lillebroren ble tatt med på fest – og de ble til langt uti de sene nattetimer. Den kvelden måtte hun og lillebror ta ansvar og få pappa med seg hjem igjen. De visste ikke hvorfor, men de forstod at de ikke måtte bli sett, så enhver snarvei som var utenfor bygdedyrets åsyn ble benyttet. Det var på en sånn snarvei Anniken og lillebror mistet pappa i grøften, så han slo hull i hodet og de måtte slepe han hjem til huset til ”besto”. Dagen etterpå var det ingen som snakket om det som hadde skjedd. Det var bare sånn det var, og kanskje trodde Anniken at det var sånn livet skulle være. At det var vanlig at pappaer skulle sitte på garasjen, eller i naustet sitt og drikke øl både tidlig og seint.

En annen gang tok pappa Anniken med til byen. Anniken satt på båten sammen med de andre passasjerene, mens pappa satt på do og drakk. Og da de kom frem til Bergen bar ferden rett til vinmonopolet hvor pappa ble nektet å kjøpe noe som helst. Men uteliggerne i Bergen var av det rause slaget, og lovet at om de ble med dem så skulle de skaffe drikke. Pappa mistet Anniken av syne, selv om hun holdt seg like ved. Alt han så var flasken, rusen, og sitt eget behov. Mens Anniken var livredd uten noe annet sted å gå. Men det var det ingen som så…

Pappa døde tilslutt av en lungebetennelse, men det var alkoholen som i praksis hadde tatt livet av han. Hjemme var det bare lungebetennelsen som ble nevnt, det var på bygda at Annikken fikk høre ting som at ”han drakk seg i hel”.

”Første gangen jeg drakk meg full, drakk jeg meg drita og siden har det vært min måte å drikke på” sier hun når jeg spør når hun forstod at hun hadde ett problem med alkohol. ”Det å drikke har aldri handlet om kosen sin del for meg. Når jeg ser tilbake ser jeg at jeg alltid drakk for å forsvinne, få fred, for å rømme”.

Vi sitter på en kafe i Oslo og regnet pøser ned. Det er juli, men kaldt, likevel sitter vi på uteplassen for Anniken må røyke. Hun er ikke den skumle jenta fra bygda lenger, men har ett herlig glimt i øyet når hun sier at ”jeg får slutte med en ting av gangen – det får være grenser og jeg klarer ikke stumpe røyken helt enda”.  Det føles, uten sammenligning for øvrig, litt om at Anniken kommer ut av skapet til meg her vi sitter. ”Jeg er alkoholiker” sier hun. Ikke stolt, men uten frykt for at noen skal ta hemmeligheten hennes fra henne. Hun trenger ikke være redd for å bli snakket om, skult på… Ikke bare fordi nå er hemmeligheten ute. Men fordi nå er hun glad i seg selv, og hun forstår at det andre måtte mene om henne ikke spiller noen rolle. Hun trenger ikke lenger å søke sin egenverdi fra andre – hun kan gi den til seg selv, endelig – selv om hun også er fullstendig klar over hvor mye smerte hun har forårsaket underveis.

Tattoveringen Anniken tok for å minne henne om å ta livet tilbake

Tattoveringen Anniken tok for å minne henne om å ta livet tilbake

 

Hun var 15 første gang hun drakk seg full, og hun husker at det ble en real fyllekule. I retrospekt ser hun symptomene allerede der, men det var det ingen som gjorde den gang. Anniken trengte ett sted å flykte til når kaoset ble for stort, følelser som ikke kunne håndteres på noe annet vis enn å la flasken drukne dem. Øl ble hennes middel, men lenge var det, om ikke ”bare”, men festing i helgene. Hun hadde kontroll på hus og hjem, ungene hadde rene klær og rent og ryddig hus. Mamma likte riktignok å feste hardt i helgene, men hverdagen gikk rundt – enn så lenge.

 

Når man lever sånn, er det  i ettertid ikke så vanskelig å forstå for en utenforstående at det ikke skulle så mye til før helgefylla beveget seg over til langhelg, og så hele uken, og for Anniken var det jobbrelaterte problemer som ble utløseren. Hun fikk, etter å ha vært gjennom noen tøffe episoder, diagnosen posttraumatisk stress og hverdagene ble vanskelige å håndtere. Fredag og lørdagsfestene begynte å starte på torsdag. Det ble lett å bli liggende i sengen på mandag, reparere litt med en pils eller 10 og plutselig var helg blitt til uker. Anniken hadde imidlertid ikke ett problem, mente hun. Barna hadde rene klær, de hadde mat på bordet og de var store nok til å komme seg på skolen selv. Men en av brødrene var ikke enig. Han og konen varslet tilslutt barnevernet, og Anniken reagerte med sinne. Sinne og skuffelse, for hun hadde jo ikke noe problem. Så hun møtte barnevernet, snakket dem trill rundt, og holdt seg edru i lengre perioder når hun visste de kunne komme på uannonserte kontroller. Hun visste at hun måtte det, fordi så lenge de ikke hadde en løsning på problemet hennes – så kunne hun ikke erkjenne selv heller at hun hadde ett problem. Underbevisst visste hun dette, så hun stod målrettet i det. Og så snart perioden med kontroller var over, belønnet Anniken seg med en ny fyllekule. Kanskje for å feire at hun ”klarte det”, kanskje for å døyve skuffelsen over det faktum at hennes egen bror hadde meldt fra.

”Det handlet mye om å belønne seg selv med en fest”, sier hun. ”Jeg tenkte at nå har jeg klart noe bra, da fortjener jeg det.”

Så Anniken festet, med naboer og leietagerne som reiste på båt og som hadde helt fri da de var hjemme. Hun vekslet mellom hvilke av de to store butikkene i bygden hun handlet øl på, for å ikke bli skuet på. ”Men etter hvert gir du faen, og bare handler likevel.”

Dagene og ukene går, Anniken flytter etter hvert fra kommunen, noe på grunn av belastningen etter episodene på jobben, men også for å unngå å miste yngstejenta til barnevernet. Dermed flytter hun dit hvor yngstejentas far bor, og der møter hun Kenneth. Kenneth drikker også, og sammen danner de ett team hvor de blir hverandres medsammensvorne: de har ikke ett alkoholproblem, det er bare ingen andre som forstår dem. De krangler titt og ofte, sloss til og med. Men de holder sammen. En kveld har de riktignok en så heftig krangel at Anniken tar med seg en ”sixpack” i bilen og kjører. Hun er deprimert og sliten, og vil ta sitt eget liv. Hun ender opp i bilen med ett tau i hånden, men konstaterer at hun verken kan knuten eller er edru nok til å få det til. Hun bryter ut i latter for seg selv, og snur bilen hjemover, for å bli møtt av politi og ambulanse hjemme på tunet hos Kenneth.

Anniken er ikke dum, hun skjønner, til tross ekstremt høy promille, at hun er tatt på fersk gjerning. Politiet spør om hun vil kjøre med ambulansen eller politibilen til stasjonen, hvorpå Anniken svarer at ”Jeg har jo gjort noe ulovlig, så jeg får vel ta politibilen, da!” Hun må møte i retten, blir stilt til ansvar for fyllekjøring og tenker også her, at har de ikke en løsning på problemet hennes, så har hun heller ikke ett problem. Hun sier derimot at hun har problemer med depresjon, og at om hun settes i fengsel, så vil denne bare bli verre. Dommeren lar henne slippe med ubetinget fengsel og en bot på 10 000. Det blir en manifestasjon for Anniken; selv ikke dommeren mener hun har ett alkoholproblem, så da må det vel være sånn?

Så dør Kenneth.

Etter en kveld med mye krangling og bråk, kjører han i ruspåvirket tilstand og treffer en annen bil. Føreren av den andre bilen overlever heldigvis uten en skramme, men Kenneth død momentant. Igjen sitter Anniken, uten drikkekamerat og kjæreste, og i tillegg opplever hun at familien hans klandrer henne for det som har skjedd. Hun står igjen på bar bakke, uten ett sted å bo, men hun får litt hjelp av legen sin og ett lokalt kriseteam. Det er likevel ikke nok, og hun fortsetter å flykte – og drikker for både seg og Kenneth. Dagene flyter, alt handler om øl. Hun spiser ikke, i frykt for at maten skal ta bort noe av effekten av ølet. Har hun ikke penger går hun bare inn i butikken, fyller en medbrakt pose med øl og går rett ut igjen. Ingen stopper henne. Deler av familien har avskrevet henne, brødrene har sine egne familier og lever vanlige liv. Ingen forstår henne, alt føles håpløst! Skal det være sånn livet skal være?! Så våkner hun opp i Bergen en dag, med så mye fylleangst at hun ikke aner hvor hun skal snu seg. Hun går til en ressurssterk kompis og tenker at han kan hjelpe, men det viser seg at han er minst like ute og kjøre selv. Hun har ingen steder å gå, vil bare vekk, orker ikke tanken på det livet hun lever, med tre døtre som ikke snakker med henne, som har måttet ta avstand for å beskytte seg selv. Anniken vil bare dø, men tar i siste liten det viktigste valget hun noen gang har tatt. Hun ringer hjem til Lars (stefaren, anm.red) og sier ”jeg har ett alkoholproblem, jeg trenger hjelp…”

 

Hun husker en annonse hun så i avisen for mange, mange år siden. Like etter at pappa hadde dødd. ”Har noen i familien ett alkoholproblem? Ta kontakt med Vangseter”. Hun sitter på toget med verdens største panikk. Hun har ikke drukket siden dagen i forveien, og har lovet seg selv å ikke røre alkohol. Lars har skaffet henne oppholdet, og det er med tunge, seige skritt hun kjemper seg inn døren på akkurat Vangseter.

Og hun får hjelp, hun får hjelp til å håndtere kroppen som kvitter seg med giftstoffene, hun møter likesinnede i samme situasjon, hun lærer å dele og å sette ord på hva som har gjort henne til det hun er – en alkoholiker – og hva det har gjort med livet hennes og relasjonene til de hun er glad i. Det er ingen enkel vei å gå og hun skal rippe opp i mange gamle sår. Hun er på minus på skalaen når det kommer til de fleste nære relasjoner hun har hatt. Venner har trukket seg unna, familien har vært lagt på hat, og de har sett så mange runder med galskap at de også har trukket seg vekk. Og ikke minst jentene. De tre døtrene har hatt det så katastrofalt vondt på grunn av situasjoner Anniken har forårsaket, at de ikke vil ha kontakt med henne lenger…

Og det er oppi alt dette Anniken kanskje forstår noe av det viktigste vi mennesker kan forstå: man skal selvsagt ta ansvar for det man gjør, og man må gjøre seg fortjent til tillit fra de man har såret aller mest innen de kan tilgi. Men hun lærer å tilgi seg selv. Og mellom deling av tanker med de andre på Vangseter, samtidig som hun begynner å jobbe frivillig der, finner Anniken ut det som så mange av oss aldri klarer. Hun finner ut at hun er verdt noe. Og hun klarer, etter 43 år å endelig bli glad i seg selv. Hun er ikke lenger den lille jenta som må dilte etter pappa gatelangs i Bergen. Hun er ikke lenger den tøffe damen som må være stor i kjeften og bruke angrep som beste forsvar i møte med andre. Hun har lært seg å akseptere at hun ikke kan forandre fortiden, men må kjempe – og ikke minst bevise over tid for døtrene at hun er frisk. Og hun må holde seg frisk, hver dag  for resten av livet – hun har gjort nok skade nå. Det vet hun…

”Du vet, før kunne jeg ikke gå og fiske uten å drikke. Jeg lagde meg regler om at jeg ikke fikk fisk hvis jeg ikke var dritings”. Man lurer ikke seg selv med slike ”regler”, men det gir oss ett påskudd for å fortsette med det vi driver med – selv når vi vet innerst inne at det er galt. For det er for vanskelig å ta tak…

Anniken trenger ikke være drita for å få fisk lenger

Anniken trenger ikke være drita for å få fisk lenger

Når jeg møter Anniken nå, etter mange år uten å kjenne til historien hennes, er hun ikke lenger skummel. Hun er varm, ærlig, fortsatt direkte, men det slår meg at hun egentlig er tøffere nå. Hun gråter når hun snakker om sine tre døtre. Alle tre er alvorlig preget av mammas avhengighet, men de har ett så godt forhold som de kan der de er i dag – og håpet til Anniken er at det bare skal gå oppover herfra. Den mellomste har flyttet tilbake til mamma, mens den yngste bor 50/50 hos mamma og pappa. Den eldste bor i Bergen og har fått seg jobb, bl.a med å hjelpe andre, og målet er å utdanne seg til vernepleier på sikt. Anniken starter også på skole til høsten, og skal bli miljøarbeider innen rus. Hun er så takknemlig, og vil dedikere seg til å hjelpe andre i samme situasjon.

Hun ser ut i luften, tørker tårene etter å ha sendt pappa en tanke.

”Han ville nok vært glad om han kunne se meg nå. Han ble jo aldri selv edru, og fikk ikke oppleve det jeg får nå. Livet er så mye mer nå, uten det sløret som alkoholen gir. Lyden av fuglene er vakrere, havet er mektigere… ”

Mine egne tanker går til min egen mor, som bare ble 4 år eldre enn det Anniken er i dag. Hun døde, som Annikens pappa, av lungebetennelse julen 1999. Men om noe, så har Annikens historie satt ting litt i perspektiv. Det er ikke ett valg å drikke når man har passert ett visst tidspunkt, det er en sykdom, en avhengighet som det er svært vanskelig å komme ut av.

Den som drikker vet innerst inne at det de gjør påvirker andre, og kanskje spesielt egne barn, negativt. Det er også noe av problemet for mange – for det skaper en ond sirkel der man drikker for å døyve den dårlige samvittigheten, og man kommer ikke ut. Etter hvert blir det også farlig å slutte, fordi kroppen har blitt så avhengig. Det er likevel ikke sånn at alle som klarer å slutte å drikke får livet til å fungere. Noen må akseptere at de har skjøvet familien så langt fra seg, og kanskje de aldri mer får møte sine egne barn. Det eneste man egentlig har som tørrlagt alkoholiker, er tanken på at livet – uansett, er bedre uten rusen. Og det er dette Anniken ønsker å hjelpe andre med.

Det er på tide å gå, vi sitter begge og småhutrer både av den kalde vinden, men også temaet… Jeg sier hadet til Anniken på trikken, og kjenner at jeg håper  – med alt jeg har – at hun holder seg frisk. At hun aldri sprekker. At hun velger døtrene foran rusen hver eneste gang fristelsene kommer, og at hun overlever og blir skikkelig gammel…

 

Havgapet

Havgapet – en av tingene som har erstattet rusen

 

Refleksjoner i ettertid:

Man skal være forsiktig med å glorifisere problemer som Anniken sine, selv om hennes historie tilsynelatende ender godt For mange gjør det heldigvis det, og steder som Vangseter, nettsider som AV-OG-TIL og historier som Anniken sin hjelper mange. Men det er så mange flere historier, som ikke ender godt, og hver dag finnes det barn der ute som opplever at voksenpersoner i nær relasjon til dem forandrer seg, blir annerledes og forsvinner inn i rusen.  Tanken bak å møte Anniken var først og fremst å prøve å forstå ting fra hennes perspektiv, og det å dele den virker meningsfullt fordi kanskje noen der ute, om enn bare en person, kan kjenne seg igjen i noe og ikke føle seg så alene. Men det er en kamp, for den som drikker og de som er rundt, og det kan aldri bli solskinnshistorier av sånt. Men det må være lov å reise seg, forsøke å heve hodet og kjenne livets rett. Det må være tøft, men noen klarer det, og det syntes jeg er noe verdt å skrive om.

Link til AV-OG-TIL sine sider

Link til Vangseter sine sider

 

Av: Merete Medle

Alle foto: privat

 

Tags: , , , , , , , , , ,

Leave a Reply