#hookedonlife

Mammaen min

Denne teksten ble første gang publisert på den tidligere bloggen min for over 2 år siden. Den er likevel ikke gammel. I dag ville hun fylt 62 år. Denne er til mammaen min.

Jeg snakker ikke så ofte om det, men er åpen når det kommer opp. Jeg svarer på spørsmål, forklarer og sier det er lenge siden nå. Det ER lenge siden nå – fryktelig lenge siden. 12 år har gått. Mammaen min ble bare 47 år, og jeg gruer meg til den dagen den kommer, den dagen jeg skal overleve min mor i alder. Jeg forstår mer av henne ettersom jeg blir eldre selv, men hva skjer når jeg passerer? Mammaen min var klok tror jeg, og følsom. Akkurat som meg. Og så lagde hun grønne pannekaker for å overraske oss. Men mamma var også menneske, med tanker og følelser og sine egne sorger.

Det er med veldig stor ambivalens jeg skriver dette, fordi jeg mener at følelser og privatliv helst skal skildres mellom linjene. Jeg skriver sånn at de som kjenner meg godt likevel forstår, samtidig som de som bare dumper innom bloggen skal kunne lese og forstå noe – men ikke alt. I dag skal jeg være helt ærlig, rett på sak.

Jeg savner mammaen min. Hver eneste dag, og jeg vet at jeg ikke er den eneste som bærer på en sånn sorg – selv om det er lenge siden. Man lærer seg å leve med det, man bearbeider, tenker og gråter. Jeg drømmer og har samtaler med mamma i søvne, gode og dårligere. Og som jeg skrev i ett annet innlegg: jeg tenker av og til at jeg må ringe henne før jeg kommer på at det er for seint. Jeg føler meg tidvis enormt ensom, sint og frustrert. Jeg får aldri den siste samtalen som jeg så sårt trenger, en mulighet til å oppklare alt som var usagt, en mulighet til å si alt jeg aldri sa. Muligheten til å fortelle henne de viktige tingene som har skjedd meg, formet meg og gjort meg til den jeg er. Jeg føler meg bedratt og lurt, men mest av alt liten. Den lille jenten inni meg blir stor og vokser, jeg får barnesinn igjen og vil bare at noen skal tørke tårene mine – men ingen gjør det. Jeg føler meg forlatt. Men jeg er ikke alene…

Alle som har mistet noen vet at man i sorgen også blir svært priviligert. Fordi man lærer seg å sette pris på det som faktisk er bra. Og jeg har så mye godt i livet mitt. Verdens vakreste Tommy gjorde ett intervju med min barndoms heltinne Hanne Krogh for litt siden. Hun sa at sorgen er vakker. Jeg forstår så inderlig godt hva hun mener.

Det nærmer seg ett år siden 22. juli, 11. september sitter fortsatt friskt i minnet og hver eneste dag ser vi tragedie på tragedie på nyhetene. Bak hver eneste en sitter det en liten gutt eller jente, akkurat som meg, selv om de kanskje er voksne. mammaen min

Sorgen er vakker, fordi den gjør oss så takknemlig for det vi har igjen. Det tar jeg med meg på veien, mot 47, 57, 67 og ja: 107… For det som ikke tar livet av oss styrker oss. Og det er ikke noe som er så vondt at det ikke er godt for noe. Det pleide mamma å si.

 

Tags: , , , , , , ,

Leave a Reply