#hookedonlife

Produkter av tiden vi lever i, men dog…

Det har gått en stund, og siden jeg lovet meg selv da jeg startet hookedonlife at jeg ikke skulle skrive med mindre jeg faktisk var inspirert, så har jeg ikke gjort det. Ikke at det mangler inspirasjon og engasjement, men skrivekløen har vært i dvale litt. Noe jeg egentlig er helt ok med. Dette var aldri ment som ett nettsted som skulle få flest mulig likes eller som en blogg som skulle deles i hytt og pine og selge reklameplass, selv om jeg ærlig ærkjenner at det selvsagt er gøy når tingene jeg deler engasjerer andre.

Sånn sett er jeg nok ett ganske prototypisk product av tiden og samfunnet vi lever i. Men likes virker å bety mer enn venner, og barn kjøper seg angivelig likes på facebook for så å bruke timer i etterkant på å justere og ordne slik at det skal se “ekte” ut. Det gjør meg trist. Jeg vil ikke ha det sånn, samtidig lyver jeg om jeg sier at jeg er helt upåvirket av antallet sidevisninger og likerklikk.

 

Det får meg til å tenke litt på evolusjon. Vi lever i en tid hvor internett er så vanlig, tilgjengelig og egentlig nødvendig at vi ikke kan leve uten. Man kan bli hekta, eller man kan la være å i det hele tatt ha profiler på sosiale medier, men det er endene av skalaen. Hva skjedde med den gyldne middelvei? Vi må forholde oss til dette mediet, fordi “alt” foregår på nett for tiden, event-invitasjoner, bestilling av legetimer, kundeservice til strømleverandører og telefonselskap. Billetter til bussen kjøpes via app og parkeringsavgift likeså, eller via sms. Jeg vil gjerne følge utviklingen, henge med, være oppdatert. Men så kommer vi til noen veiskiller da. Skal vi tillate oss å være helt nettroll? Det er tilsynelatede den enkleste sak i verden å sitte og diskutere med andre, gjerne vilt fremmede, om hvorvidt det er eller er ikke OK å si “neger” (min personlige mening er at ettersom det finnes de som støtes av det, så bør man faktisk la være – i alle fall i det offentlige rom. Og det handler ikke om ytringsfrihet, men folkeskikk). Og selv om flere og flere nettaviser tvinger brukerne til å kommentere under eget navn via facebook, så ser vi hetsen haglei takt med at morale faller. Usakligheter spys ut, og folk hiver seg på,- til det usmakelige.

Selv klarer jeg å styre meg, selv om fristelsen ofte er stor. Så stor at jeg mer enn en gang i uken skriver ett svar i en debatt, men innser at det kommer til å bli en tidstyv å følge oppdateringene, så jeg lar være å poste det. Og det hjelper for meg – jeg får skrevet ned noen tanker i alle fall. Og så tar jeg heller opp saken med kjæresten eller venner i ettertid og diskuterer live.

Men det er kanskje grunn til bekymring, for hvor mange sitter ikke bak tastaturet og føler seg miserable, enten på vegne av seg selv, eller andre? Og hullene i filteret blir stadig større… Nettrollet

Det får meg til å tenke på en bekjent som var alvorlig syk av spiseforstyrrelser. Det er en grusom sykdom å bli frisk fra, fordi i motsetning til alkohol eller narkotika som man kan slutte med (for de som klarer det) og holde seg unna, så må man faktisk forholde seg til mat og det faktum at man må spise, enten man har hatt en lidelse rundt det eller ikke. Sånn er det også med internett. Det er der det skjer, og man må logge på i større eller mindre grad om man skal henge med. Da kan det være greit å gjøre seg noen valg om hvordan man ønsker å være. Som menneske, på nett og ellers.

Så tenker jeg på pappaen min som vokste opp under 2.verdenskrig. Alle endringene han har vært igjennom, all utvikling han har fulgt. Evolusjon. Men pappaen min har fortsatt de samme verdiene som han alltid har hatt og folk flest som kjenner ham sier at han er “hel ved”. Og jeg tror det er dèt det handler om. For muligheten finnes så absolutt, for å sitte og spy ut egne tanker og ideer som vi med den største selvfølgelighet tror at “alle andre” gjerne vil vite, men da er det greit å huske på  å prøve å holde seg til noen nettopp gode gammeldagse verdier.

Jeg kommer til å holde løftet til meg selv om å ikke skrive for å skrive, for når jeg gjør det skal det være ekte, og helst uten filter – men også uten intensjoner om å tråkke noen på tærne. Bloggere er ikke forpliktet til å følge “Vær varsom plakaten”‘s retningslinjer, men noen av oss burde kanskje likevel tatt oss en titt i speilet. Ikke for å ta en selfie eller å sjekke sminken – men for å gjøre en avsjekk på at vi faktisk ville vært villige til å stå på ett podie foran flere tusen mennesker og si det samme som vi noen dager, i full irritasjon og med lavt blodsukker presterer å lire av oss på nett. For nettet har kommet for å bli – og vi er alle ansvarlig for kulturen vi viderefører til de som fødes inn i tiden vi lever i.

For vi er kanskje produkter av tiden vi lever i – men det kan ikke bli en unnskyldning for å kaste all moral i bosset (=søpla, for de som ikke er kjent med det vestlandske begrepet 🙂 )

 

Tags: , , , , , ,

Leave a Reply