Etter en uke på reisefot melder behovet seg for å skrive. Masse. Jeg kunne trolig satt meg ned på en av Palermos ufattelig koselige fortausrestauranter/kafeer og skrevet en hel bok i strekk, men siden det er så innihelsikes varmt blir det til at jeg i skrivende stund sitter i resepsjonen på hostellet. Eco Pampa Hostel, Palermo, Buenos Aires har nemlig aircondition i fellesområdet ved resepsjonen og jeg er ikke den eneste som har søkt tilflukt her litt.
Livet på reisefot er uvant, rart, morsomt, spennende og rett og slett en fornøyelse. Det var en ganske tung avskjed på OSL for en uke siden, med snørr, tårer og klump i magen. Men vel vitende om at dette er viktig – og at jeg har min kjæres fulle støtte kom jeg meg omsider gjennom sikkerhetskontrollen, om enn litt
“Livet ditt kan være ordinært, eller ekstraordinært. Ekstra´et avhenger av deg selv”
snufsete. Nervene var i helspenn, nå skulle det skje. Og så skjedde det. I det jeg gikk inn i flyet som skulle ta meg, først til Istanbul, så via Sao Paulo og videre til BA, tok roen i meg overhånd. Jeg innså at dette fikser jeg, jeg klarer faktisk å gjennomføre dette og det aller beste ved det er at jeg følger hjertet. Jeg følger hjertet i kanskje den viktigste avgjørelsen jeg har tatt noen gang, og det føles så utrolig riktig, så bra og så sunt. Og underveis har jeg fått små og store tegn fra omverdenen på det samme. I form av en sukkerpose på en kafe, eller en tagget vegg på ett gatehjørne…
For sannheten finnes i klisjeene gjerne, og de finnes det nok av – i Buenos Aires så vel som i Oslo, og sikkert ellers i verden også.
Jeg leste nylig en bok, Tusen strålende soler. Boken fikk jeg av en nær og god venninne, og om det var hennes ønske at jeg skulle lese akkurat denne boken på reisen min eller ikke vet jeg ikke. Men også boken handler om å finne sin egen verdi – og unne seg selv litt. Og det er vel det dette handler om for meg. Å unne meg litt, unne meg noe jeg har drømt om lenge, men aldri prioritert fordi det var så mange andre “viktigere” ting å gjøre først.
Ikke alle trenger å reise. Det jeg føler jeg gjør nå, kan sikkert gjøres på ti tusenvis av andre måter. I form av å begynne å trene, skifte jobb, studere eller våge å starte det prosjektet eller kanskje plukke opp en gitar og synge på åpen mic ett eller annet sted. Men gjør det – ikke vent, ikke utsett det. Ikke fordi det kanskje er for seint i morgen (selv om det kan det jo i verste fall være). Men fordi det er så VERDT det. Det gir så mye, og gjør så mye. Og jeg unner alle å oppleve den følelsen jeg sitter med akkurat nå. Til tross for 11 nye kløende myggstikk, til og med!
For med beina på bordet, en iskald øl på bordet foran meg, Bob Marley på høytalerne ut i den deilig kjølige resepsjonen, og viten om at jeg er akkurat der jeg skal være, akkurat nå, så kjenner jeg på følelsen av å være helt fri. Og det er det eneste som gjelder, akkurat her, akkurat nå…
Du skal være mot andre som du vil andre skal være mot deg… Eller?
Hva skjedde med oss? Hva skjedde med selvfølelsen, selvtilliten, egenverdet og egenkjærligheten? Hva skjedde med å være mot seg selv som vi er mot andre? Noe viktig har gått i glemmeboken, tror jeg. I vår streben etter lykke har vi misforstått og falt for fristelsen til å tro at det å være lykkelig er det samme som å være perfekt.
I løpet av de siste månedene har jeg møtt en del folk. På den vanlige jobben (jeg har reist litt), i jobben på Sats, på kurs, på nett, på utesteder og via venner. Og det er litt skremmende å se den sammenhengen jeg ser. Ikke fordi det er noe galt i det, jeg tror nemlig og heller tvert i mot at normalen er sånn nå til dags, men det er jævlig sørgelig. Vi har rett og slett mistet troen på oss selv, og for inntil ett par år tilbake trodde jeg at jeg var alene. Men nei. Nå popper det opp folk med nøyaktig samme utfordringene som jeg tidvis har hatt; og det skjer på løpende bånd. Jeg er ganske åpen selv, om alt fra matvaner til følelser, og tror det appellerer til andre slik at jeg møter mye åpenhet tilbake. Det er en god ting synes jeg, nesten alltid. Men de jeg møter som tilsynelatende trygge, tøffe, bunnsolide mennesker, viser seg å ikke være helt der likevel. For ved nærmere ettersyn så virker det som om de fleste har glemt den viktigste av de aller viktigste menneskene i sitt eget liv: nemlig seg selv.
Vi evner faen meg ikke å unne oss selv det beste! Vi har blitt selvdestruktive, selvpinende, samvittighetsfylte skygger av vårt potensielle jeg. Og det verste av alt? Vi kaller det å være lykkelige. For på papiret er vi det. Vi har en fin jobb, en smart bil, en pen kjæreste (og om ikke han/hun er pen så er han/hun sååå snill) og kanskje verdens søteste baby. Vi har gode viner i skapet, pent service i skuffene, smak for det litt uvanlige (seriøst, tang er ikke veldig godt selv om det serveres fint dandert på en håndlaget tallerken på siste skrik av sushirestauranter). Men lytter man litt og hører hvordan ting står til, sånn uten å snakke materialistiske ting, så kommer det frem:
Flere av de jeg har snakket med er i forhold som ikke gir dem noe annet enn tankespinnerier og vondt i magen. “Men jeg er OK altså, jeg skjønner jo at trening/vennene/familien/jobben/studiene er viktig”. Enda flere sitter i en jobb som stresser ræven av dem, og som de vet de er overkvalifisert for, eller bare ikke brenner for, men uten evne til å si fra eller å velge det kanskje litt mindre “perfekte” alternativet. Alternativet som til gjengjeld ville gitt pur livsglede og entusiasme. For oppi alt så skal vi være så hyggelige, ansvarsfulle. Ja, vi skal være som tomme brønner som bare venter på å bli fylt med andres gleder og sorger. Uten å kjenne etter hva vi selv føler for.
Og så utagerer vi, mister kontrollen litt og skylder på fylla, søvnmangel eller omstendigheter. Noen utagerer seksuelt, gjerne på kryss av “normale” alders og legningsgrenser. Andre igjen drikker 2 flasker rødt på en tirsdag og kaller det “ett glass vin”, eller vi bare fyller dagene med kaffeavtaler og hører på andres problemer for å slippe å ta hensyn til våre egne, og så går vi hjem og forteller oss selv hvor lykkelige vi er. Jeg har det så bra nå, vennene mine stoler på meg, jeg har draget og jeg har ett sosialt liv.
Jeg tror vi ble for rike, og jeg tror vi ble det for fort. Fokuset endret seg, og vi utfordres ikke lenger på samme måte som før, alt er så tilrettelagt at når vi finner noe å klage på (bussen er hele 4 minutter for sein) så ødelegger det hele dagen og da skal vi saksøke ruter. Vi mestrer ikke selv lenger, fordi vi får hjelp til alt, vi kan bare ringe ett 800 nummer eller Google det. Og så blir vi verdensmestre, men husker knapt noen av tingene vi har lest 3 dager senere. For vi trenger ikke huske noe, alt står jo der. Vi skynder oss på trening etter jobb og sjekker inn – og helst ut igjen, men ikke før 2 timer senere, sånn at alle kan se hvilken turbo/hardcore økt vi har hatt. Bare at det vi ikke sier noe om er at vi sjekket inn allerede på parkeringsplassen og utsjekkingen ble foretatt fra cafeen ved siden av. Etter å ha spist en kjempesunn Cæsar salat, men den kan det ikke postes bilde av før om 20 minutt. Vi har lurt oss selv, og vi har lurt oss selv grundig. Og oppi det hele så skal vi være bestevenn, småbarnsforeldre (noen av oss i alle fall), god kollega, dyktig fagperson, vi skal være lykkelig og vi skryter gjerne av at vi ikke har det helt ryddig hjemme. For det er det som er å være lykkelig nå til dags. Kontrollert, men med evne til å “skeie ut litt”
Men så kommer det nesten absurde i det: ovenfor hverandre er vi klipper. Jeg glemmer mine sorger og tar heller over dine. Så jeg kan føle meg crappy fordi naboens hund er syk, og plutselig sitter jeg der og googler veterinærer i Oslo i stedet for å bestille den legetimen jeg har trengt en stund. Og så avlyser vi meditasjonskurset, det eneste som faktisk byr på litt egentid og ro fordi vi, ironisk nok er så stresset. Vår egen samvittighet spiser oss opp innvendig når vi egentlig har lyst å takke nei til å gå på kafe med en venninne vi er så utrolig glad i, men så er vi slitne og kunne trengt en alenekveld. Men vi går på kafe, og ender opp med å bare være 20% tilstede, sier de rette tingene og så går vi fra hverandre og sier “dette var sååå koselig, vi må gjøre det igjen snart”…
Jeg vet at jeg generaliserer og trenden er (dette har jeg faktisk kildesjekket, men husker ikke hvor) faktisk at vi er i ferd med å endre fokus igjen – til de indre verdiene, lykken, egen ro i kropp og sjel. Og jeg er så glad for akkurat det. For jeg vil ikke ha det sånn, og heldigvis for meg skjer det sjeldnere og sjeldnere. Jeg tør nemlig oftere enn innimellom å sette meg selv først nå. Jeg er ikke så streng med meg selv lenger, jeg dømmer meg ikke like hardt når jeg begår en feil, og jeg vet at vennene mine setter mer pris på at jeg dropper å komme fremfor å være fysisk tilstede, men ikke mentalt. Men det er en prosess.
Du skal være mot andre som du vil andre skal være mot deg. Det er en fornuftig setning. Bare ikke glem deg selv helt av den grunn. Vi er alle perfekt skapte skikkelser med livets rett – og vi fortjener faktisk å ha ro i sjelen. I alle fall gjør jeg det. Yeah I said it!
For ca. ett år siden ble jeg spurt av senterkoordinator på Sats Nydalenom jeg kunne tenke meg å ha morgentimer på spinning. Jeg hadde aldri trent før klokken 10 noensinne før, med unntak av en og annen gymtime kanskje, men stort sett så lå de sist på dagen ved de skolene jeg gikk på. Og halv sju er uansett i tidligste laget, det er jo faktisk lenge før til og med fuglene fiser (som pappa sier). Men morgenfuglene på Sats fiser avgårde på en helt annen måte, og jeg tror faktisk jeg kan si at det har endret livet mitt – på mange måter.
Kanskje ikke helt sånn det ser ut “in action” men…
Etter å ha solgt bilen (jeg og min Donna Karan skilte lag i august i år, hun tapte kampen mot min reiselyst og er nå erstattet med penger på bok som skal gå til jorden rundt reise, mens hun befinner seg i Hamar området) har jeg stått opp klokken 04.55 så og si hver mandag og onsdag for å rekke 37 bussen 05.35, for så å holde denne morgentimen på Nydalen fra 06.30. Jeg har tidligere beskrevetden magiske bussturen fra Harald Hårdrådes plass til Nydalen T, og det er det samme nesten hver gang. Og den lille spaserturen fra busstoppet og bort til senteret, med søvn i øynene, kaffekoppen (en gul med rosa lokk som jeg fikk i bursdagsgave) i hånden og bagen over skulderen. Du føler deg flink bare av å bli sett, om du blir sett, så tidlig.
Og så velkomsten. Sats Nydalen skal ha for sine ufattelig flinke resepsjonister. De hilser alltid, hver gang, hele dagen, dagen lang, og ønsker god trening med oppmuntrende stemme og genuine smil – ekstra genuine på morgenen. Og de deler ut pulsbelter og timelapper, selger vann, havregrøt og sokker til de som har glemt ett ekstra par (les: jeg har gjort det 3 ganger på 3 uker). Men tilbake til velkomsten. Den er varm og ekte – og jeg tror at sånne folk er de som får folk til å orke.
Så er klokken der, 06.20. Jeg kommer inn i salen, på sokkelesten (jeg har nemlig også gått på tryne på det glatte gulvet foran full sal en gang – og man lærer tross alt av sånt), hilser på de som allerede sitter på sykkelen (!) og starter opp: prosjektorer for visning av pulsmålere, vifter, lys og lyd. Det er 10 deilige minutter halvsovende, men halvvåken. Folk kommer tuslende inn, lave stemmer, smale smil. Men alle har den lille gnisten i blikket. En slags blanding av litt frykt, forventning og stolthet. Sykler stilles inn, vi har alle vår måte, sko strammes, treningstrøyer rettes på, håret samles i strikk på jentene med lange lokker. Døren lukkes, musikken startes og vi er i gang. Og det er helt forbanna fantastisk. Vi vekker kroppen i løpet av de 7-8 første minuttene av timen, blir varme, pulsen stiger og så starter vi på første etappe. Låt for låt, minutt for minutt.
Dette får jeg lov til å sitte og observere og være med på. HVER ENESTE mandag og onsdag. Og klart jeg er lei vekkerklokken, klart jeg blir irritert når bussen er litt sein eller kaffen ikke var varm nok, når jeg har glemt sokker eller når jeg innser at det er utelukkende (nesten) opp til meg å få disse menneskene i gang. De stoler på meg, de forventer at jeg skal levere… Men de gjør det enklere enn det kanskje virker som. Denne så og si faste og trofaste gjengen kommer tilbake, gang etter gang. De ler av de dårlige vitsene mine, og uten at de vet det fungerer de som mine personlige psykologer alle som en, som motivatorer, som inspirasjon, som gledesspredere. Enda jeg er den eneste som har betalt for å møte opp. Og når finalelåten dundrer ut av høyttalerne og jeg truer de til å være både Marit Bjørgen, Hulken, Rocky og Supermann. Ja da gir de jernet, alt de har. Hver gang.
Om 2 måneder slutter jeg på Sats. For denne gang. Som med Donna Karan (bilen, om det skulle være noen tvil, skiltet var DK, derav Donna Karan), så må jeg overlate denne gullgjengen til noen andre. Men jeg kommer nok tilbake, og da håper jeg av hele mitt hjerte at det blir halvsjutime igjen. For dere er best og dere gir meg verdens beste start på dagen, hver gang. Hver eneste sabla gang.
Se bak steinen, løft på gresset. Smil, ikke le. Reis fram og tilbake. Like langt og litt lenger
Let over skyene; på den mørkeste klangbunn
Bak skuffelsene, innimellom gledene, under seig, våt asfalt
Let i alle rom. Høyre, så venstre hjertekammer
Selv om du risikerer enda en rå, hensynsløs hammer
Ikke gi deg. Fortsett og let!
I alle retninger. Snu kartet på hodet! Nord blir til sør. Rett vest kan snart gå mot øst
Selv om sommer langsomt blir høst, fortsett og let! Under de gul-oransje bladene
Stirr på solen. Stirr inn i solen til du gråter av lyset. Gråter av lyst
Løp, så fort at du snubler over den røde jorden. Reis deg igjen
Let! Videre! Løp!
Ikke snu deg og se tilbake, selv om skyggen skriker. Snart løsner den. En løsnet skygge av deg selv. Fortsett!
Let med øynene lukket
Men ikke gi deg! Uten at du merker det skal hjertet ditt ikke lenger bare blø blodet gjennom kroppen Uten at du ser det skal det gli over deg, fylle deg
Og du skal komme ut og finne han du elsker og som elsker deg
(…) When those moments (of sadness) pass we will discover the hidden strength that exists in each of us, a strength that will surprise us and increase our self-respect. We will look around and say to ourselves “I survived”. And we will be cheered by our words.
– Paulo Coelho
Det er onsdag 14. september 2011, Frida Bjelke fra Gislaved i Sverige står på jobb på Combi frisør på Randaberg i Stavanger. Hun har nettopp farget det naturlig blonde håret sitt rødt. Klokken er 14.10 og telefonen ringer.
Tidligere denne morgenen hadde hun halsbrann, men kjæresten Johan beroliget henne med at det var sikkert ikke noe å bekymre seg for. Positiv, som alltid, sånn som bare Johan kan. Dagen før hadde de vært og handlet julegaver på Kid; til søsteren hans og Fridas mormor. Tross sin unge alder på 21 og 25 er de begge modne; julegaver i september, og de har begge reist en del. Hver for seg og i hverandres selskap. Det er de to, Frida og Johan, i Stavanger. Sammen.Frida hadde egentlig forlatt Norge og dratt hjem til Sverige ca. 1,5 år tidligere, men så var det ikke det hun skulle. Hun skulle heller bli overrasket av blomster på døren og en reise, som så skulle ta henne tilbake til Stavanger, kystbyen hun elsker, sammen med Johan, gutten hun elsker. Av hele sitt hjerte.
«Du må komme til legevakten» sier stemmen i røret. Det er en kollega av Johan som ringer. Frida hører hva som blir sagt, men forstår ikke helt. «Men det er viktig at du drar hjem først og henter forsikringspapirene og Johan sitt pass». Rasjonaliteten slår kanskje inn ett øyeblikk, hun gjør som hun får beskjed om. Setter seg i en taxi som først tar henne til Hundvåg for å hente tingene. Johan har vært utsatt for en ulykke. Frida vet ikke mer.
Turen tar lang tid, først hjem til leiligheten der samtalen om halsbrannen hadde funnet sted noen timer tidligere. Så hadde Johan dratt på jobb, men før han dro, smilte han og sa: «Jag älskar dig, även som rödhårig», så kysset han henne. Sånn som bare Johan kan.
Det er ikke tid til å tenke så mye, hun finner tingene hun skal og drar videre i taxien, men èn tanke rekker hun: Johan har mistet beina, hun ser for seg at de må bo i en bolig som er tilrettelagt for handicappede. Tenker at det skal de klare. Han skal klare å leve uten bein. Han vet å være optimist, sånn som bare Johan kan. Taxien stopper utenfor sykehuset. Klokken er 15.20. Sigrid, en nær venninne møter Frida der.
Så er det blankt, minnene er vage og i bruddstykker. For panikken brer seg og Sigrid og en sykepleier støtter Frida inn i ett rom med enda en sykepleier og en prest. Frida spør og vil vite hva som skjer, men i stedet må hun svare på masse spørsmål, en hel del formaliteter. Hun er 21 år. Alt er kaos, før kirurgen kommer inn i rommet. Nok en gang hører Frida hva som blir sagt: Johan har vært utsatt for en arbeidsulykke i jobben som kranfører. I arbeidet med å flytte noen betongblokker har noe gått fryktelig galt og han fikk 1,8 tonn betong over brystkassen. Legene har, fra ulykken skjedde frem til nå, forsøkt å gjenopplive ham. Men livet stod ikke til å redde.
Klokken er 15.47. Johan ble 25 år. Alt svartner, det raser; han kan ikke være død, han må leve, han kan ikke… Han skal leve, sånn som bare Johan kan. Men innerst inne forstår hun.
Johan
Første gangen jeg hører historien i sin helhet sitter jeg på Fridas balkong i Fuengirola, Spania. Frida jobber for ett norsk selskap her nede, jeg er ansatt i samme selskap, men i Oslo og er her i anledning ett prosjekt. Vi blir venner, innser at vi har en del ting til felles, og så er det noe ved Frida som bare griper meg. Som om jeg forstår at denne solstrålen av en dame, som virker så mye modnere enn sine nå 23 år, bærer på en historie som må fortelles videre. Og så sitter vi plutselig her på balkongen. Frida er en typisk gladjente, godt humør, dyktig i jobben sin og flink til å se menneskene rundt seg. Hun har bein i nesen, ler ofte og blikket stråler. Og så sier hun ting som de er. Det er i grunn ingenting som tilsier at hun bærer på denne sorgen, bortsett fra at hun er så åpen om den.
Dette er før hookedonlife er påtenkt, men kanskje det er akkurat der og da, mens Frida forteller, at jeg bestemmer meg for å gjøre dette. Og ca. en måned senere er det derfor ett naturlig valg, når jeg spør akkurat Frida om jeg kan få gjøre ett forsøk på å dele hennes historie. Og hun synes det er en god ide.
Alt mørkner, armer og bein slår ukontrollert i veggen, hun vrenger av seg klærne, skriker. Ringer hjem og roper i telefonen. Vil bare kaste opp. Hvorfor får onde mennesker leve?! Hvorfor er det ikke meg? Hvorfor kunne ikke jeg dø…?
Hun får med seg at foreldrene er på vei fra Sverige og at flyet skal lande 23.55 samme kveld og tenker «Jeg lever ikke da…» Når hun etter en stund får roet seg ned, må hun på nytt forholde seg til det uvirkelige. Legene trenger at hun identifiserer Johan. Hun, Frida, på 21 år. På sykehuset i Stavanger. Først nekter hun, vil ikke se ham slik, stenger stemmene ute. Men en av tingene som blir sagt når likevel igjennom: du må gjøre dette for din egen del. Ellers kommer du aldri til å slå deg til ro med at han er borte, du vil ikke klare å gå videre uten vissheten om at du vet. Og i en brøkdel av et øyeblikk tenker Frida helt klart: En dag, langt der fremme, hvis jeg skal ha en fremtid etter dette så må jeg gjøre det. Så hun sier omsider ja.
Johan sitter i sengen, halvveis oppreist med slanger overalt, tuber, maskiner. «Er dette Johan Boman?» spør legen. Og Frida tenker nok en gang at dette får ikke skje. Det kan ikke være sant. Det er bare 12 dager siden han fylte 25, de feiret bursdagen hans i London og la planer. Ivrige, ting de skulle gjøre sammen. De lo og smilte, han smilte. Sånn som bare Johan kan. Men realiteten overtar igjen. «Ja» svarer hun. Øynene hans er ikke helt lukket…
Senere får Frida se Johan når han er stelt, hun får prate til ham og hun får være alene med ham. Han er vakker og fredfull. Alle disse øyeblikkene som var så tøffe, men som hun setter sånn pris på i dag. Mamma og Pappa kom fra Sverige og gråt sammen med henne. Sykepleierne gråt sammen med henne, Sigrid og resten av vennene gråt med henne. Så dro Frida hjem til Sverige, og samme dag som hun og foreldrene fløy til Gøteborg, ble båren til Johan fløyet til Nord Sverige hvor han skulle begraves.
Det er 21. september. Frida har skrevet 2 A4 sider med tekst. Ordene forteller konkret hva som har skjedd, detaljer, tidspunkter, hvordan hun har hatt det. Hun har laget en power point presentasjon med bilder, musikk og sitater. Hun har kalt inn til minnestund i hjembyen og 52 mennesker møter opp for å høre Frida fortelle. På hver stol ligger det en fjær sammen med ett telys. Fjæren skulle symbolisere englefjær, for tanken om at Johan hadde vært en engel til låns, for en liten tid, ble en trøst fra starten av. Av de oppmøtte har ikke alle møtt Johan, men de kjenner Frida og de er der for å støtte henne.
«Det betydde ubeskrivelig mye for meg å få lov til å vise sorgen min, og de støttet meg, gråt med meg, var stille sammen med meg.»
Etter begravelsen ble Frida liggende i sengen, hele dager, hele uker. Hun klarte ikke spise, sove eller tenke klart. Ingenting gav mening. Foreldrene så til henne, pratet med henne og trøstet. Venner kom innom og satt med henne. Og de lot henne sørge.
”Den støtten venner og familie, både Johans og min egen viste meg var unik. De lot meg få sørge på min måte, lot meg være meg i min sorg – det betydde uendelig mye for prosessen.”
Så, noen uker etter fikk hun det hun selv kaller en «wake up call». Tanken på stedet og byen som hun var så glad i traff henne, og hun innså at hun ikke ville la dette vakre stedet forbli ett sort hull. Hun kunne ikke forlate ting slik. Så hun bestemte seg og gav beskjed til de rundt seg; nå skal jeg tilbake til Stavanger. Protestene lot seg ikke vente på, verken familie eller venner mente det var en god ide, men Frida hadde bestemt seg. Hun skulle tilbake, og hun skulle håndtere dette. På sin måte.
Hun ringte politiet, sykehuset og arbeidsgiver og forlangte å få utlevert all dokumentasjon på ulykken. Arbeidstilsynsrapport, legejournal, politiets dokumenter, obduksjonsrapport. Alt. Med en tanke i hodet: hun skulle sørge for at hun slapp å våkne midt på natten og lure på hvor mange liter blod hadde han mistet, hvor lenge lå han med blokkene over seg, om han døde momentant. Detaljer som andre ikke trengte, ville hun vite og hun satt i dager og netter og tok alt inn. For å forstå. Og det ble hennes måte å starte bearbeidingen på.
Samtidig gikk hun til legen og gav ham beskjed om at hun skulle være helt sykemeldt en periode, men så skulle hun begynne på jobb igjen, i 20% stilling først, så øke etter hvert. Hun tok kontroll og bestemte seg for å kjempe, til tross for at savnet var uutholdelig til tider, og hjemme i leiligheten stod tannbørsten til Johan der den alltid hadde stått.
Da hun etter hvert begynte i jobb igjen, var det naturlig for Frida å være åpen om det som hadde skjedd. Hun pratet åpent med kollegaer, og hun visste selv at hun var forandret;
”Jeg kunne ikke bli den Frida igjen, den jeg var før 14. September.
Dette var den nye meg, take it or leave it”
Og folk aksepterte det. Kunder kom til salongen med blomster, kollegaene støttet henne og lot henne prate. Lot henne sørge. Lot henne få ta tiden til hjelp. Og sakte men sikkert, med god tid, kunne hun begynne å rydde ut ting av leiligheten.
Ett lite halvår senere dro Frida på backpacking i Asia. Reising hadde vært en felles lidenskap, og denne turen inneholdt naturlig nok gode, men også svært tunge dager. Men det føltes riktig å gi seg selv rom, og da hun kom tilbake bestemte hun seg for å bytte jobb, gjøre noe nytt. Samtidig, ettersom hun hadde takket nei til psykologhjelp og medisiner, benyttet hun seg av muligheten til å se en fotsoneterapeut som alternativ behandling i prosessen. I løpet av ett av de første møtene med terapeuten Tina – før Frida egentlig hadde fortalt noe om seg selv og sin historie, ville Tina en dag gi henne noe. Hadde noen “englekort”, og hun bad Frida trekke tre. Det ble en sterk opplevelse når kortene sa følgende:
«Opplæring, studier og utdannelse vil fremme din livsmisjon og personlige vekst på dette tidspunktet. Englene vil veilede deg og hjelpe deg med denne prosessen»
«Jeg overbringer deg et budskap fra din avdøde elskede. Jeg er lykkelig og har funnet fred, og jeg elsker deg meget høyt. Ikke vær bekymret for meg.»
«Du er en lysarbeider. Gud ønsker at du skal sende guddommelig lys og kjærlighet – som en engel – til jorden og alle dens beboere»
Frida hadde aldri sett «englekort» før, men på ett eller annet vis følte hun at disse kortene skulle bety noe. Assosiasjonen til at Johan hadde vært en engel gav henne, enten det var realistisk eller ikke, en slags trøst. Likevel med begge beina godt plantet på bakken. For noe endret seg, tankesettet, måten å se livet på. Ikke bare som følge av kortene. Men det hele gav henne en form for mening. En form for trøst. En form for ro…
To år senere sitter vi altså på balkongen i Spania og prater. Frida stråler, og når hun forteller om kortene så gir ting mening – også for meg. De siste 18 månedene har hun utviklet seg mye, modnet, vokst og fått satt ting i perspektiv. Hun har også tatt ett valg om å dra til Ghana i 4 måneder for å jobbe frivillig.
«Historien om Johan viste meg at livet plutselig kan kaste deg ut i situasjoner du ikke kan kontrollere, man vet faktisk aldri hva som venter rundt neste sving, enn så banalt det høres ut.»
Og ja det kan kanskje virke banalt, når alle livets klisjeer viser seg å være klisjeer; nettopp fordi det er så sant. Og selv om Frida har det bra, så er det likevel noe utrolig sørgelig ved å få proklamert en sånn sannhet fra en som enda bare er 23 år. Det er sårt, og det føles så urettferdig. Men Frida bærer det bedre enn noen andre jeg har møtt.
«Jeg har alltid vært opptatt av reising og det å jobbe for å hjelpe andre. Slippe å tenke på når neste lønning er, hva lønnsslippen sier, men faktisk gjøre noe som er meningsfylt. Og det jeg har vært igjennom har fått meg til å forstå hvor viktig det er å bare gjøre sånt. Ikke vent på at ting skal skje av seg selv – få dem til å skje!»
“Don’t wait for things to happen, make them” har Frida tatovert på ryggen.
Og nå gjør hun det, hun blir på en måte lysarbeideren fra englekortet som drar for å hjelpe de som trenger det. Med ett brennende ønske; å få være med på å vise andre at de er verdifulle. I Ghana skal hun bo hos en lokal famille og vil bli antatt som en del av dem. Der skal hun leve med og som dem, i deres hverdag. Jobbe sammen med dem og bistå i arbeidet med blant annet hivforebygging og arbeid med barn og unge. Men hvorfor akkurat Afrika?
«Afrika har alltid fasinert meg, dyrelivet, kulturen, men ikke minst gleden de viser over samholdet som vi så ofte mangler her hjemme. Der de går ut etter en tung arbeidsdag og spiller trommer og danser, mens vi setter oss for å se på TV»
Jeg blir tankefull etter å ha hørt Frida prate. Her sitter hun, en svensk, blond, nydelig ung jente som skulle hatt ett sorgfritt liv bak seg. Men i stedet har hun livserfaring som mange foreldre eller besteforeldre ikke en gang har. Og jeg blir ydmyk ovenfor styrken hun viser. Måten hun har kjempet seg gjennom den tunge tiden på, hvordan hun har stolt på egen styrke, samtidig latt venner og familie støtte når hun trengte det mest. Hvordan hun selv har satt seg i førersetet i eget liv og bestemt seg for at dette skal hun gjennom. Og jeg kan ikke annet enn å bli inspirert, for hun virker så genuint glad. Og det sier jeg til henne.
«Det er viktig å huske at sorg, det kan være tristhet, sinne, sparke og slå… Men man kan også le, minnes, smile – det er ikke forbudt selv om det er sorg…
… Jeg vet at Johan elsket meg, og jeg vet at jeg elsker ham. Og han vil alltid ha den plassen i hjertet mitt. Men det vil også komme en dag der en annen skal få en like stor plass som ham. Johan vil alltid være med meg i form av englefjærene som dukker opp på de rareste steder fra tid til annen. Men jeg vet også at han vil at jeg skal være lykkelig…»
Alle foto: privat
Ønsker du å følge Frida på instagram? @fridabjelke
Jeg møter Jeanette Healey (30) i ett bittelite hus i Voksenkollen, så langt unna sentrum som man kommer med t-banen i Oslo. Stemningen er nesten litt trolsk her oppe en fredags ettermiddag. Skogen utfolder seg og skuldrene har sluppet seg ett hakk lenger ned for hvert t-banestopp som er passert, til tross for vissheten om at damen jeg skal snakke med har insistert på at vi (les; da inkludert jeg) skal stå på longboard mens intervjuet foregår. Men først skal vi avlive en myte.
Jeanette Healey
Ikke en typisk adrenalinjunkie
For trodde du at alle som driver med ekstremsport var høyt og lavt, armer og bein og fart og spenning hele tiden? Du kan med sikkerhet tro om igjen. Huset, eller annekset Jeanette leier her oppe i skogen vitner om noe helt annet. Man møter en rolig, trygg og sindig dame som åpenbart har en veldig avslappet livsstil og en unormalt kosete katt. Likevel, og selvsagt ikke helt overraskende: hun har en mengde utstyr stående mer eller mindre over alt. Flere par ski, et antall forskjellige typer brett og sykler, treningstøy av alle mulige sorter, beskyttere til de fleste av kroppens deler, støvler, hjelmer og så videre.
“Jeg ville i grunn bare bort fra sentrum, har alltid hatt lyst å bo i ett lite hus i skogen”, svarer hun når jeg overrasket, men begeistret spør hvorfor hun har flyttet fra leiligheten sentralt på Grünerløkka og opp hit. “Og ikke minst pga. nærheten til skianlegget på vinteren og sykkel-løypene som utfolder seg rett nedi her på vår, sommer og høst”.
Huset i skogen
Vi har drukket litt te, fått på oss luer og varme jakker, og er på vei litt nedi veien, til asfalten. Jeg er utstyrt med kamera og ett stykk longboard av typen “Sector Nine” og er lovet en myk start i det Jeanette kaller en “bortoverbakke”. Hun hopper rett på sitt “Loaded Tan Tien” og ruller nedover mot den utvalgte veistumpen mens jeg kommer slentrende etter og føler meg definitivt litt kul bare av å bli sett sånn her, med ”Sector Nine” under armen enn så lenge.
Så ruller vi…
Kort innføring i teknikk, konstruktivt uten å mase, og jeg er i gang. I mellomtiden ruller Jeanette opp og ned (det er jo ikke noe som heter bortoverbakke?) og blir nesten litt fraværende, men likevel tilstede nok til at jeg får støtten jeg trenger. Noen tips og vink og ett 30 talls kameraknips senere ruller jeg selv, om enn veldig sakte. Og Jeanette gleder seg åpenbart på mine vegne, det er tydelig at dette handler om mye mer enn bare adrenalin.
Longboard
Men det har begynt å bli kaldt, så vi bestemmer oss for å gi oss, men først venter “dødsbakken”. I det som for meg føles som minst 60km/t ruller vi først ”bortoverbakken”, som uten tvil går over i nedover etter noen meter. Det føles som ett bratt heng, og fristelsen for å hoppe av brettet i instinktiv frykt avverges i siste sekund når Jeanette ruller opp på siden av meg og insisterer på at blikkplassering og bøyde knær kommer til å ta meg gjennom…Og det går! Henget er overvunnet, jeg står fortsatt stødig og kroppen fylles av en enorm glede, og mestringsfølelse!
Hvordan det startet og myke fall
“Så hvordan startet det?” Spør jeg når vi er tilbake i det lille huset i skogen. Katten ligger og later seg mellom tepper og yogaputer og vi sitter rundt ett lite bord med utsikt rett inn i skogen.
”Jeg var vel 5-6 år da jeg fant en ensom og gjenglemt rulleskøyte i en grøft i Bærum og bare måtte ta den opp og prøve den på, selv om jeg bare hadde den ene. Jeg ble bare fasinert”. På denne tiden drev hun også med fotball, og ikke overraskende spilte hun på både jente- og guttelaget. Likevel innrømmer hun at hun alltid har trivdes best med individuelle aktiviteter, mye fordi da er det kun opp til deg selv, i tillegg til et nokså fraværende konkurranseinstinkt.
I 1989, da Jeanette var 7 år, ble skateforbudet opphevet i Norge, etter at det hadde vært forbudt ved lov siden 1979. Omtrent samtidig tok moren med seg Jeanette til ett bruktutsalg på Den Amerikanske Skolen i Bærum. Der hang det ett skateboard høyt oppe på veggen…
“Etter en del trygling, gav mamma etter. Jeg maste meg vel til det brettet. Og så var jeg i gang”. Rampe bygde hun selv, av ting og tang hun fant i garasjen, og etter en del arbeid hadde hun en slags quarter (en halv halfpipe, red) i hagen. Ramper skal imidlertid ha kurver, noe Jeanette verken hadde materialer eller erfaring til å bygge. I tillegg bestod tilløpet av brostein som medførte at hun måtte steile for å i det hele tatt komme opp på rampen…
”Jeg har blitt ganske god på å falle mykt” ler hun, etter å ha fortalt om episoden som var dømt til å oppstå på det hjemmelagde mesterverket. Det endte på legevakten med noen sting i haken, likevel stod hun lengselsfullt og så ut vinduet helt til moren motvillig gav etter for ønsket om å komme seg ut og opp på brettet igjen samme dag.
Senere oppdaget hun snowboard, og i en alder av 15 ble hun spurt av de som drev snowboardskolen om hun var interessert i å bli instruktør. Svaret var enkelt, og de sendte henne på kurs for å lære hvordan å lære andre å stå på brett. Selv hadde hun ikke fått opplæring av noen, men startet noen år tidligere, helt på egenhånd.
Høytsvevende
”Jeg hadde sett guttene i bakken og kunne nærmest kjenne følelsen av hvordan det var å kjøre nedover på brettet. Så jeg måtte bare prøve, og kjøpte meg ett brett.”
Det hun hadde råd til var ett skikkelig Old School brett, riktignok med bindinger, men støvler var det ikke penger igjen til. Gode råd var i midlertid ikke dyre i følge henne selv. Hun kom fra en elektrikerfamilie, så løsningen ble Gore Tex støvler sammen med elektriker tape. ”Jeg ramlet jo stadig ut av bindingene, men følelsen jeg hadde innbilt meg; hvordan det ville være å kjøre stemte, så jeg måtte fortsette. Og tilslutt så lærte jeg meg både å både svinge og hoppe.”
Flyt og mestring, ikke bare en interesse
”Så hva er denne følelsen?” spør jeg, og skjønner umiddelbart at jeg har stilt riktig spørsmål. Jeanette slår meg nemlig ikke som den som egentlig elsker å snakke mest, men engasjementet tar over ett øyeblikk og det hun sier kan ikke komme fra noe annet sted enn rett fra hjertet. Det er helt åpenbart at dette betyr mye for henne når hun begynner å forklare; følelsen av de glidende flytbevegelsene, om mestringsfølelsen det gir å gjøre noe som er litt ekstremt og lykkes med det, og sammensetningen av ting som må klaffe for å få det til å skje. Og så, det viktigste av alt:
”Det dreier seg først og fremst om at jeg har ett grunnleggende behov for å utrykke bevegelse”
–Jeanette Healey
Det blir etter hvert også tydelig at det har mye med Jeanettes syn på livet å gjøre, og det slår meg at dette er ikke bare er en interesse som handler om å ha det fett og gøy, det er rett og slett en livsstil for henne. Jeanette er bl.a. utdannet personlig trener og meditasjons- og yogalærer og arbeider med dette til daglig. Hun lever etter prinsippet om at kroppen er skapt for å bevege seg, og at det er det den må brukes til. I tillegg er hun over gjennomsnittet opptatt av å utnytte ethvert øyeblikk, uansett hva det måtte by på, og jeg ser plutselig linken til ekstremsporten i det hun fortsetter å forklare:
” Man må finne den optimale utfordringen, den som balanserer helt på grensen til komfortsonen, men der du likevel kalkulerer at muligheten for å lykkes er større enn faren for å ikke klare det. Det stedet der du må være 100% tilstede, mestre der og da, og når du klarer det så gir det en vanvittig følelse av frihet” – Jeanette Healey
Dette forklarer også alt utstyret som er plassert rundt omkring i det lille huset, for det er ikke bare brettsport det gjelder – det kan overføres og brukes på flere ting. De siste årene har Jeanette prøvd det meste; og foruten brett med og uten hjul driver hun, noe sesongavhengig, med surfing, kiting, wakeboard, ski, downhill sykling, klatring, dykking og kampsport (da hovedsakelig Capoeira). I tillegg har hun takket ja til å utfordre seg selv seg selv både fysisk, men kanskje aller mest mentalt i form av å kaste seg ut fra ett fly, altså fallskjermhopping. Og den siste biten er i ferd med å falle på plass:
”Det blir aldri det samme om jeg sitter stille og tar inn en passiv opplevelse, fordi det påvirker ikke min kapasitet….” Hun stopper opp litt, ordene blir hengende i luften, før hun fullfører: ” Det må komme fra meg selv – jeg må beherske øyeblikket”
– Jeanette Healey
Ett lite utvalg av aktivitetene Jeanette driver med
Det blir stille ett øyeblikk, som om hun tar inn det hun selv sier. For dette er viktig, og sammen med behovet for å utrykke bevegelse får jeg inntrykk av at Jeanette ikke bare har en enorm lidenskap ovenfor det hun driver med, det handler også om respekt, for risiko, forhold og egen kropp og helse.
For livet som ekstremsportentusiast fremstår kanskje for mange som litt uforsiktig, at man tar unødige sjanser og at man ikke har respekt for alt som kan gå galt. Men etter å ha hørt Jeanette snakke om kalkulering av forhold, timing og flyt, forstår jeg hvorfor hun kan si at hun aldri har blitt ordentlig skadet, noen gang. Kanskje bortsett fra hendelsen på den hjemmelagde rampen.
Jeg avbryter stillheten, for neste spørsmål har jeg sittet og lurt på siden jeg forstod hvor allsidig hun er: ”Du driver med så mye forskjellig, men har du en favorittaktivitet? Og hva er den i tilfelle?” I det jeg spør, føles det som å be en mor velge mellom sine barn, og det oppfattes åpenbart slik også. Men etter en del nøling må hun innrømme at det for tiden er ski. Forklaringen er ikke overraskende heller: ”Jeg har ikke holdt på med det så lenge, så der er det fortsatt mye å utforske.” Helt umiddelbart tenker jeg at ”oj, er hun ikke helt rå på alt?” Men noe sier meg likevel at hun er en smule beskjeden, og bekreftelsen kommer når jeg senere spør om å få tilsendt ett bilde av henne på ski…
Jeanette mener hun fortsatt har mye igjen å utforske på ski…
De ubeskjedne spørsmålene
Men mens Jeanette kanskje er beskjeden, så er ikke jeg det og jeg har flere spørsmål jeg må ha svar på. Jeg har sittet og sett på alt utstyret mens hun har pratet om turer hun har vært på, kurs hun har tatt, enkelte på helt motsatt side av jordkloden, og det kan jo umulig være helt gratis? Jeg tenker at det er kanskje litt frekt å spørre, men jeg har fått varmen igjen og latteren sitter løst så jeg kjører på; ”hvordan i all verden har du råd til alt dette?” Og svaret er skjøre enkelt: ”jeg bruker i grunn pare penger på tre ting; utstyr, treningstøy og mat.”
Og det er jo ikke som om hun bare driver med ekstremsport hele dagen. Noe jobbing blir det jo, blant annet som personlig trener på Sats. Der bruker hun, ikke overraskende, elementer fra ekstremsporten for å hjelpe kundene sine, uansett hvilke mål de måtte ha. I følge Jeanette er absolutt all aktivitet og bevegelse grunnleggende bra, og selv trener hun bevisst variert, nettopp for å kunne drive med det hun gjør, fordi det er skadeforebyggende og man blir mer fleksibel. I tillegg driver hun med meditasjon og yoga, og nylig har hun vært på kurs i USA for å lære en ny type yoga. Og man kan undre seg hvordan meditasjon og yoga passer inn i ekstremsport livsstilen, men svaret er rett og slett ikke så vanskelig å forstå:
”Prana Flow Yoga, som jeg driver mest med nå, har en direkte link til flyten. Flyt kan ikke kontrolleres, bare tilrettelegges og så tillates. Dette gjelder både bevegelse, meditasjon og i hverdagslivet” – Jeanette Healey
Jeg konkluderer med meg selv at det er dermed ikke så rart at man kan være hekta på ekstremsport og yoga på samme gang, for det er i realiteten to sider av samme sak. Men det er en ting jeg lurer på før det er på tide å gi seg. Kanskje fordi det er det jeg lurer aller mest på selv, og ikke minst, fordi jeg tror at om noen kan gi meg ett godt svar så er det Jeanette. ”Hvordan håndterer du frykten når du står ovenfor en ny utfordring hvor du potensielt sett kan skamslå deg?” Nok en gang er svaret godt, og nok en gang kan det sees i sammenheng med flere ting, ja kanskje til og med de helt grunnleggende tingene i livet:
”Du må ta ett steg av gangen, mens du hele tiden ligger på kanten av egen komfortsone, ikke naboen eller venninnen din sin. Og når risikoen er kalkulert og du har funnet at det er en reell sjanse for å klare å gjennomføre, så må du bare gi slipp på all tenking og stole på bevegelsene…” – Jeanette Healey
FAKTA (red):
Det er noe uenighet rundt definisjonen ekstremsport i dag. Noen mener man må utsette seg for nevneverdig risiko, ofte dødelig, for at det skal kunne kalles ekstremsport. Andre definerer ekstremsport som de litt ”utradisjonelle” aktivitetene som skiller seg fra typisk lagidrett, ski, friidrett og lignende. Fellesnevneren i så å si alle forsøkene på definisjon er imidlertid flyt: man har fart, ofte høy, og man utfordres kontinuerlig på teknikk, i like stor grad som fysisk.
Sjekk for øvrig ut www.frileik.no, som ikke overraskende er etablert av Jeanette.
Follow
