Jeg møter Jeanette Healey (30) i ett bittelite hus i Voksenkollen, så langt unna sentrum som man kommer med t-banen i Oslo. Stemningen er nesten litt trolsk her oppe en fredags ettermiddag. Skogen utfolder seg og skuldrene har sluppet seg ett hakk lenger ned for hvert t-banestopp som er passert, til tross for vissheten om at damen jeg skal snakke med har insistert på at vi (les; da inkludert jeg) skal stå på longboard mens intervjuet foregår. Men først skal vi avlive en myte.
Ikke en typisk adrenalinjunkie
For trodde du at alle som driver med ekstremsport var høyt og lavt, armer og bein og fart og spenning hele tiden? Du kan med sikkerhet tro om igjen. Huset, eller annekset Jeanette leier her oppe i skogen vitner om noe helt annet. Man møter en rolig, trygg og sindig dame som åpenbart har en veldig avslappet livsstil og en unormalt kosete katt. Likevel, og selvsagt ikke helt overraskende: hun har en mengde utstyr stående mer eller mindre over alt. Flere par ski, et antall forskjellige typer brett og sykler, treningstøy av alle mulige sorter, beskyttere til de fleste av kroppens deler, støvler, hjelmer og så videre.
“Jeg ville i grunn bare bort fra sentrum, har alltid hatt lyst å bo i ett lite hus i skogen”, svarer hun når jeg overrasket, men begeistret spør hvorfor hun har flyttet fra leiligheten sentralt på Grünerløkka og opp hit. “Og ikke minst pga. nærheten til skianlegget på vinteren og sykkel-løypene som utfolder seg rett nedi her på vår, sommer og høst”.
Vi har drukket litt te, fått på oss luer og varme jakker, og er på vei litt nedi veien, til asfalten. Jeg er utstyrt med kamera og ett stykk longboard av typen “Sector Nine” og er lovet en myk start i det Jeanette kaller en “bortoverbakke”. Hun hopper rett på sitt “Loaded Tan Tien” og ruller nedover mot den utvalgte veistumpen mens jeg kommer slentrende etter og føler meg definitivt litt kul bare av å bli sett sånn her, med ”Sector Nine” under armen enn så lenge.
Så ruller vi…
Kort innføring i teknikk, konstruktivt uten å mase, og jeg er i gang. I mellomtiden ruller Jeanette opp og ned (det er jo ikke noe som heter bortoverbakke?) og blir nesten litt fraværende, men likevel tilstede nok til at jeg får støtten jeg trenger. Noen tips og vink og ett 30 talls kameraknips senere ruller jeg selv, om enn veldig sakte. Og Jeanette gleder seg åpenbart på mine vegne, det er tydelig at dette handler om mye mer enn bare adrenalin.
Men det har begynt å bli kaldt, så vi bestemmer oss for å gi oss, men først venter “dødsbakken”. I det som for meg føles som minst 60km/t ruller vi først ”bortoverbakken”, som uten tvil går over i nedover etter noen meter. Det føles som ett bratt heng, og fristelsen for å hoppe av brettet i instinktiv frykt avverges i siste sekund når Jeanette ruller opp på siden av meg og insisterer på at blikkplassering og bøyde knær kommer til å ta meg gjennom…Og det går! Henget er overvunnet, jeg står fortsatt stødig og kroppen fylles av en enorm glede, og mestringsfølelse!
Hvordan det startet og myke fall
“Så hvordan startet det?” Spør jeg når vi er tilbake i det lille huset i skogen. Katten ligger og later seg mellom tepper og yogaputer og vi sitter rundt ett lite bord med utsikt rett inn i skogen.
”Jeg var vel 5-6 år da jeg fant en ensom og gjenglemt rulleskøyte i en grøft i Bærum og bare måtte ta den opp og prøve den på, selv om jeg bare hadde den ene. Jeg ble bare fasinert”. På denne tiden drev hun også med fotball, og ikke overraskende spilte hun på både jente- og guttelaget. Likevel innrømmer hun at hun alltid har trivdes best med individuelle aktiviteter, mye fordi da er det kun opp til deg selv, i tillegg til et nokså fraværende konkurranseinstinkt.
I 1989, da Jeanette var 7 år, ble skateforbudet opphevet i Norge, etter at det hadde vært forbudt ved lov siden 1979. Omtrent samtidig tok moren med seg Jeanette til ett bruktutsalg på Den Amerikanske Skolen i Bærum. Der hang det ett skateboard høyt oppe på veggen…
“Etter en del trygling, gav mamma etter. Jeg maste meg vel til det brettet. Og så var jeg i gang”. Rampe bygde hun selv, av ting og tang hun fant i garasjen, og etter en del arbeid hadde hun en slags quarter (en halv halfpipe, red) i hagen. Ramper skal imidlertid ha kurver, noe Jeanette verken hadde materialer eller erfaring til å bygge. I tillegg bestod tilløpet av brostein som medførte at hun måtte steile for å i det hele tatt komme opp på rampen…
”Jeg har blitt ganske god på å falle mykt” ler hun, etter å ha fortalt om episoden som var dømt til å oppstå på det hjemmelagde mesterverket. Det endte på legevakten med noen sting i haken, likevel stod hun lengselsfullt og så ut vinduet helt til moren motvillig gav etter for ønsket om å komme seg ut og opp på brettet igjen samme dag.
Senere oppdaget hun snowboard, og i en alder av 15 ble hun spurt av de som drev snowboardskolen om hun var interessert i å bli instruktør. Svaret var enkelt, og de sendte henne på kurs for å lære hvordan å lære andre å stå på brett. Selv hadde hun ikke fått opplæring av noen, men startet noen år tidligere, helt på egenhånd.
”Jeg hadde sett guttene i bakken og kunne nærmest kjenne følelsen av hvordan det var å kjøre nedover på brettet. Så jeg måtte bare prøve, og kjøpte meg ett brett.”
Det hun hadde råd til var ett skikkelig Old School brett, riktignok med bindinger, men støvler var det ikke penger igjen til. Gode råd var i midlertid ikke dyre i følge henne selv. Hun kom fra en elektrikerfamilie, så løsningen ble Gore Tex støvler sammen med elektriker tape. ”Jeg ramlet jo stadig ut av bindingene, men følelsen jeg hadde innbilt meg; hvordan det ville være å kjøre stemte, så jeg måtte fortsette. Og tilslutt så lærte jeg meg både å både svinge og hoppe.”
Flyt og mestring, ikke bare en interesse
”Så hva er denne følelsen?” spør jeg, og skjønner umiddelbart at jeg har stilt riktig spørsmål. Jeanette slår meg nemlig ikke som den som egentlig elsker å snakke mest, men engasjementet tar over ett øyeblikk og det hun sier kan ikke komme fra noe annet sted enn rett fra hjertet. Det er helt åpenbart at dette betyr mye for henne når hun begynner å forklare; følelsen av de glidende flytbevegelsene, om mestringsfølelsen det gir å gjøre noe som er litt ekstremt og lykkes med det, og sammensetningen av ting som må klaffe for å få det til å skje. Og så, det viktigste av alt:
”Det dreier seg først og fremst om at jeg har ett grunnleggende behov for å utrykke bevegelse”
–Jeanette Healey
Det blir etter hvert også tydelig at det har mye med Jeanettes syn på livet å gjøre, og det slår meg at dette er ikke bare er en interesse som handler om å ha det fett og gøy, det er rett og slett en livsstil for henne. Jeanette er bl.a. utdannet personlig trener og meditasjons- og yogalærer og arbeider med dette til daglig. Hun lever etter prinsippet om at kroppen er skapt for å bevege seg, og at det er det den må brukes til. I tillegg er hun over gjennomsnittet opptatt av å utnytte ethvert øyeblikk, uansett hva det måtte by på, og jeg ser plutselig linken til ekstremsporten i det hun fortsetter å forklare:
” Man må finne den optimale utfordringen, den som balanserer helt på grensen til komfortsonen, men der du likevel kalkulerer at muligheten for å lykkes er større enn faren for å ikke klare det. Det stedet der du må være 100% tilstede, mestre der og da, og når du klarer det så gir det en vanvittig følelse av frihet” – Jeanette Healey
Dette forklarer også alt utstyret som er plassert rundt omkring i det lille huset, for det er ikke bare brettsport det gjelder – det kan overføres og brukes på flere ting. De siste årene har Jeanette prøvd det meste; og foruten brett med og uten hjul driver hun, noe sesongavhengig, med surfing, kiting, wakeboard, ski, downhill sykling, klatring, dykking og kampsport (da hovedsakelig Capoeira). I tillegg har hun takket ja til å utfordre seg selv seg selv både fysisk, men kanskje aller mest mentalt i form av å kaste seg ut fra ett fly, altså fallskjermhopping. Og den siste biten er i ferd med å falle på plass:
”Det blir aldri det samme om jeg sitter stille og tar inn en passiv opplevelse, fordi det påvirker ikke min kapasitet….” Hun stopper opp litt, ordene blir hengende i luften, før hun fullfører: ” Det må komme fra meg selv – jeg må beherske øyeblikket”
– Jeanette Healey
Det blir stille ett øyeblikk, som om hun tar inn det hun selv sier. For dette er viktig, og sammen med behovet for å utrykke bevegelse får jeg inntrykk av at Jeanette ikke bare har en enorm lidenskap ovenfor det hun driver med, det handler også om respekt, for risiko, forhold og egen kropp og helse.
For livet som ekstremsportentusiast fremstår kanskje for mange som litt uforsiktig, at man tar unødige sjanser og at man ikke har respekt for alt som kan gå galt. Men etter å ha hørt Jeanette snakke om kalkulering av forhold, timing og flyt, forstår jeg hvorfor hun kan si at hun aldri har blitt ordentlig skadet, noen gang. Kanskje bortsett fra hendelsen på den hjemmelagde rampen.
Jeg avbryter stillheten, for neste spørsmål har jeg sittet og lurt på siden jeg forstod hvor allsidig hun er: ”Du driver med så mye forskjellig, men har du en favorittaktivitet? Og hva er den i tilfelle?” I det jeg spør, føles det som å be en mor velge mellom sine barn, og det oppfattes åpenbart slik også. Men etter en del nøling må hun innrømme at det for tiden er ski. Forklaringen er ikke overraskende heller: ”Jeg har ikke holdt på med det så lenge, så der er det fortsatt mye å utforske.” Helt umiddelbart tenker jeg at ”oj, er hun ikke helt rå på alt?” Men noe sier meg likevel at hun er en smule beskjeden, og bekreftelsen kommer når jeg senere spør om å få tilsendt ett bilde av henne på ski…
De ubeskjedne spørsmålene
Men mens Jeanette kanskje er beskjeden, så er ikke jeg det og jeg har flere spørsmål jeg må ha svar på. Jeg har sittet og sett på alt utstyret mens hun har pratet om turer hun har vært på, kurs hun har tatt, enkelte på helt motsatt side av jordkloden, og det kan jo umulig være helt gratis? Jeg tenker at det er kanskje litt frekt å spørre, men jeg har fått varmen igjen og latteren sitter løst så jeg kjører på; ”hvordan i all verden har du råd til alt dette?” Og svaret er skjøre enkelt: ”jeg bruker i grunn pare penger på tre ting; utstyr, treningstøy og mat.”
Og det er jo ikke som om hun bare driver med ekstremsport hele dagen. Noe jobbing blir det jo, blant annet som personlig trener på Sats. Der bruker hun, ikke overraskende, elementer fra ekstremsporten for å hjelpe kundene sine, uansett hvilke mål de måtte ha. I følge Jeanette er absolutt all aktivitet og bevegelse grunnleggende bra, og selv trener hun bevisst variert, nettopp for å kunne drive med det hun gjør, fordi det er skadeforebyggende og man blir mer fleksibel. I tillegg driver hun med meditasjon og yoga, og nylig har hun vært på kurs i USA for å lære en ny type yoga. Og man kan undre seg hvordan meditasjon og yoga passer inn i ekstremsport livsstilen, men svaret er rett og slett ikke så vanskelig å forstå:
”Prana Flow Yoga, som jeg driver mest med nå, har en direkte link til flyten. Flyt kan ikke kontrolleres, bare tilrettelegges og så tillates. Dette gjelder både bevegelse, meditasjon og i hverdagslivet” – Jeanette Healey
Jeg konkluderer med meg selv at det er dermed ikke så rart at man kan være hekta på ekstremsport og yoga på samme gang, for det er i realiteten to sider av samme sak. Men det er en ting jeg lurer på før det er på tide å gi seg. Kanskje fordi det er det jeg lurer aller mest på selv, og ikke minst, fordi jeg tror at om noen kan gi meg ett godt svar så er det Jeanette. ”Hvordan håndterer du frykten når du står ovenfor en ny utfordring hvor du potensielt sett kan skamslå deg?” Nok en gang er svaret godt, og nok en gang kan det sees i sammenheng med flere ting, ja kanskje til og med de helt grunnleggende tingene i livet:
”Du må ta ett steg av gangen, mens du hele tiden ligger på kanten av egen komfortsone, ikke naboen eller venninnen din sin. Og når risikoen er kalkulert og du har funnet at det er en reell sjanse for å klare å gjennomføre, så må du bare gi slipp på all tenking og stole på bevegelsene…” – Jeanette Healey
FAKTA (red):
Det er noe uenighet rundt definisjonen ekstremsport i dag. Noen mener man må utsette seg for nevneverdig risiko, ofte dødelig, for at det skal kunne kalles ekstremsport. Andre definerer ekstremsport som de litt ”utradisjonelle” aktivitetene som skiller seg fra typisk lagidrett, ski, friidrett og lignende. Fellesnevneren i så å si alle forsøkene på definisjon er imidlertid flyt: man har fart, ofte høy, og man utfordres kontinuerlig på teknikk, i like stor grad som fysisk.
Sjekk for øvrig ut www.frileik.no, som ikke overraskende er etablert av Jeanette.