(…) When those moments (of sadness) pass we will discover the hidden strength that exists in each of us, a strength that will surprise us and increase our self-respect. We will look around and say to ourselves “I survived”. And we will be cheered by our words.
– Paulo Coelho
Det er onsdag 14. september 2011, Frida Bjelke fra Gislaved i Sverige står på jobb på Combi frisør på Randaberg i Stavanger. Hun har nettopp farget det naturlig blonde håret sitt rødt. Klokken er 14.10 og telefonen ringer.
Tidligere denne morgenen hadde hun halsbrann, men kjæresten Johan beroliget henne med at det var sikkert ikke noe å bekymre seg for. Positiv, som alltid, sånn som bare Johan kan. Dagen før hadde de vært og handlet julegaver på Kid; til søsteren hans og Fridas mormor. Tross sin unge alder på 21 og 25 er de begge modne; julegaver i september, og de har begge reist en del. Hver for seg og i hverandres selskap. Det er de to, Frida og Johan, i Stavanger. Sammen.Frida hadde egentlig forlatt Norge og dratt hjem til Sverige ca. 1,5 år tidligere, men så var det ikke det hun skulle. Hun skulle heller bli overrasket av blomster på døren og en reise, som så skulle ta henne tilbake til Stavanger, kystbyen hun elsker, sammen med Johan, gutten hun elsker. Av hele sitt hjerte. 
«Du må komme til legevakten» sier stemmen i røret. Det er en kollega av Johan som ringer. Frida hører hva som blir sagt, men forstår ikke helt. «Men det er viktig at du drar hjem først og henter forsikringspapirene og Johan sitt pass». Rasjonaliteten slår kanskje inn ett øyeblikk, hun gjør som hun får beskjed om. Setter seg i en taxi som først tar henne til Hundvåg for å hente tingene. Johan har vært utsatt for en ulykke. Frida vet ikke mer.
Turen tar lang tid, først hjem til leiligheten der samtalen om halsbrannen hadde funnet sted noen timer tidligere. Så hadde Johan dratt på jobb, men før han dro, smilte han og sa: «Jag älskar dig, även som rödhårig», så kysset han henne. Sånn som bare Johan kan.
Det er ikke tid til å tenke så mye, hun finner tingene hun skal og drar videre i taxien, men èn tanke rekker hun: Johan har mistet beina, hun ser for seg at de må bo i en bolig som er tilrettelagt for handicappede. Tenker at det skal de klare. Han skal klare å leve uten bein. Han vet å være optimist, sånn som bare Johan kan. Taxien stopper utenfor sykehuset. Klokken er 15.20. Sigrid, en nær venninne møter Frida der.
Så er det blankt, minnene er vage og i bruddstykker. For panikken brer seg og Sigrid og en sykepleier støtter Frida inn i ett rom med enda en sykepleier og en prest. Frida spør og vil vite hva som skjer, men i stedet må hun svare på masse spørsmål, en hel del formaliteter. Hun er 21 år. Alt er kaos, før kirurgen kommer inn i rommet. Nok en gang hører Frida hva som blir sagt: Johan har vært utsatt for en arbeidsulykke i jobben som kranfører. I arbeidet med å flytte noen betongblokker har noe gått fryktelig galt og han fikk 1,8 tonn betong over brystkassen. Legene har, fra ulykken skjedde frem til nå, forsøkt å gjenopplive ham. Men livet stod ikke til å redde.
Klokken er 15.47. Johan ble 25 år. Alt svartner, det raser; han kan ikke være død, han må leve, han kan ikke… Han skal leve, sånn som bare Johan kan. Men innerst inne forstår hun.
Første gangen jeg hører historien i sin helhet sitter jeg på Fridas balkong i Fuengirola, Spania. Frida jobber for ett norsk selskap her nede, jeg er ansatt i samme selskap, men i Oslo og er her i anledning ett prosjekt. Vi blir venner, innser at vi har en del ting til felles, og så er det noe ved Frida som bare griper meg. Som om jeg forstår at denne solstrålen av en dame, som virker så mye modnere enn sine nå 23 år, bærer på en historie som må fortelles videre. Og så sitter vi plutselig her på balkongen. Frida er en typisk gladjente, godt humør, dyktig i jobben sin og flink til å se menneskene rundt seg. Hun har bein i nesen, ler ofte og blikket stråler. Og så sier hun ting som de er. Det er i grunn ingenting som tilsier at hun bærer på denne sorgen, bortsett fra at hun er så åpen om den.
Dette er før hookedonlife er påtenkt, men kanskje det er akkurat der og da, mens Frida forteller, at jeg bestemmer meg for å gjøre dette. Og ca. en måned senere er det derfor ett naturlig valg, når jeg spør akkurat Frida om jeg kan få gjøre ett forsøk på å dele hennes historie. Og hun synes det er en god ide.
Alt mørkner, armer og bein slår ukontrollert i veggen, hun vrenger av seg klærne, skriker. Ringer hjem og roper i telefonen. Vil bare kaste opp. Hvorfor får onde mennesker leve?! Hvorfor er det ikke meg? Hvorfor kunne ikke jeg dø…?
Hun får med seg at foreldrene er på vei fra Sverige og at flyet skal lande 23.55 samme kveld og tenker «Jeg lever ikke da…» Når hun etter en stund får roet seg ned, må hun på nytt forholde seg til det uvirkelige. Legene trenger at hun identifiserer Johan. Hun, Frida, på 21 år. På sykehuset i Stavanger. Først nekter hun, vil ikke se ham slik, stenger stemmene ute. Men en av tingene som blir sagt når likevel igjennom: du må gjøre dette for din egen del. Ellers kommer du aldri til å slå deg til ro med at han er borte, du vil ikke klare å gå videre uten vissheten om at du vet. Og i en brøkdel av et øyeblikk tenker Frida helt klart: En dag, langt der fremme, hvis jeg skal ha en fremtid etter dette så må jeg gjøre det. Så hun sier omsider ja.
Johan sitter i sengen, halvveis oppreist med slanger overalt, tuber, maskiner. «Er dette Johan Boman?» spør legen. Og Frida tenker nok en gang at dette får ikke skje. Det kan ikke være sant. Det er bare 12 dager siden han fylte 25, de feiret bursdagen hans i London og la planer. Ivrige, ting de skulle gjøre sammen. De lo og smilte, han smilte. Sånn som bare Johan kan. Men realiteten overtar igjen. «Ja» svarer hun. Øynene hans er ikke helt lukket… 
Senere får Frida se Johan når han er stelt, hun får prate til ham og hun får være alene med ham. Han er vakker og fredfull. Alle disse øyeblikkene som var så tøffe, men som hun setter sånn pris på i dag. Mamma og Pappa kom fra Sverige og gråt sammen med henne. Sykepleierne gråt sammen med henne, Sigrid og resten av vennene gråt med henne. Så dro Frida hjem til Sverige, og samme dag som hun og foreldrene fløy til Gøteborg, ble båren til Johan fløyet til Nord Sverige hvor han skulle begraves.
Det er 21. september. Frida har skrevet 2 A4 sider med tekst. Ordene forteller konkret hva som har skjedd, detaljer, tidspunkter, hvordan hun har hatt det. Hun har laget en power point presentasjon med bilder, musikk og sitater. Hun har kalt inn til minnestund i hjembyen og 52 mennesker møter opp for å høre Frida fortelle. På hver stol ligger det en fjær sammen med ett telys. Fjæren skulle symbolisere englefjær, for tanken om at Johan hadde vært en engel til låns, for en liten tid, ble en trøst fra starten av. Av de oppmøtte har ikke alle møtt Johan, men de kjenner Frida og de er der for å støtte henne.
«Det betydde ubeskrivelig mye for meg å få lov til å vise sorgen min, og de støttet meg, gråt med meg, var stille sammen med meg.»
Etter begravelsen ble Frida liggende i sengen, hele dager, hele uker. Hun klarte ikke spise, sove eller tenke klart. Ingenting gav mening. Foreldrene så til henne, pratet med henne og trøstet. Venner kom innom og satt med henne. Og de lot henne sørge.
”Den støtten venner og familie, både Johans og min egen viste meg var unik. De lot meg få sørge på min måte, lot meg være meg i min sorg – det betydde uendelig mye for prosessen.”
Så, noen uker etter fikk hun det hun selv kaller en «wake up call». Tanken på stedet og byen som hun var så glad i traff henne, og hun innså at hun ikke ville la dette vakre stedet forbli ett sort hull. Hun kunne ikke forlate ting slik. Så hun bestemte seg og gav beskjed til de rundt seg; nå skal jeg tilbake til Stavanger. Protestene lot seg ikke vente på, verken familie eller venner mente det var en god ide, men Frida hadde bestemt seg. Hun skulle tilbake, og hun skulle håndtere dette. På sin måte.
Hun ringte politiet, sykehuset og arbeidsgiver og forlangte å få utlevert all dokumentasjon på ulykken. Arbeidstilsynsrapport, legejournal, politiets dokumenter, obduksjonsrapport. Alt. Med en tanke i hodet: hun skulle sørge for at hun slapp å våkne midt på natten og lure på hvor mange liter blod hadde han mistet, hvor lenge lå han med blokkene over seg, om han døde momentant. Detaljer som andre ikke trengte, ville hun vite og hun satt i dager og netter og tok alt inn. For å forstå. Og det ble hennes måte å starte bearbeidingen på.
Samtidig gikk hun til legen og gav ham beskjed om at hun skulle være helt sykemeldt en periode, men så skulle hun begynne på jobb igjen, i 20% stilling først, så øke etter hvert. Hun tok kontroll og bestemte seg for å kjempe, til tross for at savnet var uutholdelig til tider, og hjemme i leiligheten stod tannbørsten til Johan der den alltid hadde stått.
Da hun etter hvert begynte i jobb igjen, var det naturlig for Frida å være åpen om det som hadde skjedd. Hun pratet åpent med kollegaer, og hun visste selv at hun var forandret;
”Jeg kunne ikke bli den Frida igjen, den jeg var før 14. September.
Dette var den nye meg, take it or leave it”
Og folk aksepterte det. Kunder kom til salongen med blomster, kollegaene støttet henne og lot henne prate. Lot henne sørge. Lot henne få ta tiden til hjelp. Og sakte men sikkert, med god tid, kunne hun begynne å rydde ut ting av leiligheten.
Ett lite halvår senere dro Frida på backpacking i Asia. Reising hadde vært en felles lidenskap, og denne turen inneholdt naturlig nok gode, men også svært tunge dager. Men det føltes riktig å gi seg selv rom, og da hun kom tilbake bestemte hun seg for å bytte jobb, gjøre noe nytt. Samtidig, ettersom hun hadde takket nei til psykologhjelp og medisiner, benyttet hun seg av muligheten til å se en fotsoneterapeut som alternativ behandling i prosessen. I løpet av ett av de første møtene med terapeuten Tina – før Frida egentlig hadde fortalt noe om seg selv og sin historie, ville Tina en dag gi henne noe. Hadde noen “englekort”, og hun bad Frida trekke tre. Det ble en sterk opplevelse når kortene sa følgende:
«Opplæring, studier og utdannelse vil fremme din livsmisjon og personlige vekst på dette tidspunktet. Englene vil veilede deg og hjelpe deg med denne prosessen»
«Jeg overbringer deg et budskap fra din avdøde elskede. Jeg er lykkelig og har funnet fred, og jeg elsker deg meget høyt. Ikke vær bekymret for meg.»
«Du er en lysarbeider. Gud ønsker at du skal sende guddommelig lys og kjærlighet – som en engel – til jorden og alle dens beboere»
Frida hadde aldri sett «englekort» før, men på ett eller annet vis følte hun at disse kortene skulle bety noe. Assosiasjonen til at Johan hadde vært en engel gav henne, enten det var realistisk eller ikke, en slags trøst. Likevel med begge beina godt plantet på bakken. For noe endret seg, tankesettet, måten å se livet på. Ikke bare som følge av kortene. Men det hele gav henne en form for mening. En form for trøst. En form for ro…
To år senere sitter vi altså på balkongen i Spania og prater. Frida stråler, og når hun forteller om kortene så gir ting mening – også for meg. De siste 18 månedene har hun utviklet seg mye, modnet, vokst og fått satt ting i perspektiv. Hun har også tatt ett valg om å dra til Ghana i 4 måneder for å jobbe frivillig.
«Historien om Johan viste meg at livet plutselig kan kaste deg ut i situasjoner du ikke kan kontrollere, man vet faktisk aldri hva som venter rundt neste sving, enn så banalt det høres ut.»
Og ja det kan kanskje virke banalt, når alle livets klisjeer viser seg å være klisjeer; nettopp fordi det er så sant. Og selv om Frida har det bra, så er det likevel noe utrolig sørgelig ved å få proklamert en sånn sannhet fra en som enda bare er 23 år. Det er sårt, og det føles så urettferdig. Men Frida bærer det bedre enn noen andre jeg har møtt.
«Jeg har alltid vært opptatt av reising og det å jobbe for å hjelpe andre. Slippe å tenke på når neste lønning er, hva lønnsslippen sier, men faktisk gjøre noe som er meningsfylt. Og det jeg har vært igjennom har fått meg til å forstå hvor viktig det er å bare gjøre sånt. Ikke vent på at ting skal skje av seg selv – få dem til å skje!»
Og nå gjør hun det, hun blir på en måte lysarbeideren fra englekortet som drar for å hjelpe de som trenger det. Med ett brennende ønske; å få være med på å vise andre at de er verdifulle. I Ghana skal hun bo hos en lokal famille og vil bli antatt som en del av dem. Der skal hun leve med og som dem, i deres hverdag. Jobbe sammen med dem og bistå i arbeidet med blant annet hiv 
forebygging og arbeid med barn og unge. Men hvorfor akkurat Afrika?
«Afrika har alltid fasinert meg, dyrelivet, kulturen, men ikke minst gleden de viser over samholdet som vi så ofte mangler her hjemme. Der de går ut etter en tung arbeidsdag og spiller trommer og danser, mens vi setter oss for å se på TV»
Jeg blir tankefull etter å ha hørt Frida prate. Her sitter hun, en svensk, blond, nydelig ung jente som skulle hatt ett sorgfritt liv bak seg. Men i stedet har hun livserfaring som mange foreldre eller besteforeldre ikke en gang har. Og jeg blir ydmyk ovenfor styrken hun viser. Måten hun har kjempet seg gjennom den tunge tiden på, hvordan hun har stolt på egen styrke, samtidig latt venner og familie støtte når hun trengte det mest. Hvordan hun selv har satt seg i førersetet i eget liv og bestemt seg for at dette skal hun gjennom. Og jeg kan ikke annet enn å bli inspirert, for hun virker så genuint glad. Og det sier jeg til henne.
«Det er viktig å huske at sorg, det kan være tristhet, sinne, sparke og slå… Men man kan også le, minnes, smile – det er ikke forbudt selv om det er sorg…
… Jeg vet at Johan elsket meg, og jeg vet at jeg elsker ham. Og han vil alltid ha den plassen i hjertet mitt. Men det vil også komme en dag der en annen skal få en like stor plass som ham. Johan vil alltid være med meg i form av englefjærene som dukker opp på de rareste steder fra tid til annen. Men jeg vet også at han vil at jeg skal være lykkelig…»
Alle foto: privat
Ønsker du å følge Frida på instagram? @fridabjelke