Verdens beste start på dagen, hver gang!

Verdens beste start på dagen, hver gang!

For ca. ett år siden ble jeg spurt av senterkoordinator på Sats Nydalen om jeg kunne tenke meg å ha morgentimer på spinning. Jeg hadde aldri trent før klokken 10 noensinne før, med unntak av en og annen gymtime kanskje, men stort sett så lå de sist på dagen ved de skolene jeg gikk på. Og halv sju er uansett i tidligste laget, det er jo faktisk lenge før til og med fuglene fiser (som pappa sier). Men morgenfuglene på Sats fiser avgårde på en helt annen måte, og jeg tror faktisk jeg kan si at det har endret livet mitt – på mange måter.

Kanskje ikke helt sånn det ser ut "in action" men...
Kanskje ikke helt sånn det ser ut “in action” men…

Etter å ha solgt bilen (jeg og min Donna Karan skilte lag i august i år, hun tapte kampen mot min reiselyst og er nå erstattet med penger på bok som skal gå til jorden rundt reise, mens hun befinner seg i Hamar området) har jeg stått opp klokken 04.55 så og si hver mandag og onsdag for å rekke 37 bussen 05.35, for så å holde denne morgentimen på Nydalen fra 06.30. Jeg har tidligere beskrevet den magiske bussturen fra Harald Hårdrådes plass til Nydalen T, og det er det samme nesten hver gang. Og den lille spaserturen fra busstoppet og bort til senteret, med søvn i øynene, kaffekoppen (en gul med rosa lokk som jeg fikk i bursdagsgave) i hånden og bagen over skulderen. Du føler deg flink bare av å bli sett, om du blir sett, så tidlig. 

Og så velkomsten. Sats Nydalen skal ha for sine ufattelig flinke resepsjonister. De hilser alltid, hver gang, hele dagen, dagen lang, og ønsker god trening med oppmuntrende stemme og genuine smil – ekstra genuine på morgenen. Og de deler ut pulsbelter og timelapper, selger vann, havregrøt og sokker til de som har glemt ett ekstra par (les: jeg har gjort det 3 ganger på 3 uker). Men tilbake til velkomsten. Den er varm og ekte – og jeg tror at sånne folk er de som får folk til å orke.

Så er klokken der, 06.20. Jeg kommer inn i salen, på sokkelesten (jeg har nemlig også gått på tryne på det glatte gulvet foran full sal en gang – og man lærer tross alt av sånt), hilser på de som allerede sitter på sykkelen (!) og starter opp: prosjektorer for visning av pulsmålere, vifter, lys og lyd. Det er 10 deilige minutter halvsovende, men halvvåken. Folk kommer tuslende inn, lave stemmer, smale smil. Men alle har den lille gnisten i blikket. En slags blanding av litt frykt, forventning og stolthet. Sykler stilles inn, vi har alle vår måte, sko strammes, treningstrøyer rettes på, håret samles i strikk på jentene med lange lokker. Døren lukkes, musikken startes og vi er i gang. Og det er helt forbanna fantastisk. Vi vekker kroppen i løpet av de 7-8 første minuttene av timen, blir varme, pulsen stiger og så starter vi på første etappe. Låt for låt, minutt for minutt. spinning

Dette får jeg lov til å sitte og observere og være med på. HVER ENESTE mandag og onsdag. Og klart jeg er lei vekkerklokken, klart jeg blir irritert når bussen er litt sein eller kaffen ikke var varm nok, når jeg har glemt sokker eller når jeg innser at det er utelukkende (nesten) opp til meg å få disse menneskene i gang. De stoler på meg, de forventer at jeg skal levere… Men de gjør det enklere enn det kanskje virker som. Denne så og si faste og trofaste gjengen kommer tilbake, gang etter gang. De ler av de dårlige vitsene mine, og uten at de vet det fungerer de som mine personlige psykologer alle som en, som motivatorer, som inspirasjon, som gledesspredere. Enda jeg er den eneste som har betalt for å møte opp. Og når finalelåten dundrer ut av høyttalerne og jeg truer de til å være både Marit Bjørgen, Hulken, Rocky og Supermann. Ja da gir de jernet, alt de har. Hver gang.

Om 2 måneder slutter jeg på Sats. For denne gang. Som med Donna Karan (bilen, om det skulle være noen tvil, skiltet var DK, derav Donna Karan), så må jeg overlate denne gullgjengen til noen andre. Men jeg kommer nok tilbake, og da håper jeg av hele mitt hjerte at det blir halvsjutime igjen. For dere er best og dere gir meg verdens beste start på dagen, hver gang. Hver eneste sabla gang.

BAM – BAM – BAM!

– Merete